Blåtoner i musikk er tonene som ligger mellom to tempererte toner, og ikke hører hjemme i vanlige vestlige (diatoniske) skalaer. Disse tonene oppfattes dissonerende («sure» eller «falske»), og brukes som sporadiske effekter i musikken.
Begrepet blåtoner brukes først og fremst innen jazz- og blues-sjangrene, men på folkemunne har begrepet også blitt brukt for å beskrive andre sjangre. Lignende fenomen finnes også i blant annet nyere klassisk musikk, populærmusikk og ulike folkemusikktradisjoner, men da brukes gjerne begrepene mikrotonalitet, kvarttoner eller renstemthet.
I jazz og blues oppnås gjerne blåtonene ved å bruke intonasjon for å heve eller senke en tone (bende) fra «vanlig» tonehøyde, og bruke intonerende instrumenter som vokal, strenge- og blåseinstrumenter.
Begrepet kommer fra bluesens fremvekst på tidlig 1900-tall, hvor man observerte at sangere og gitarister intonerte litt lavere enn tempererte tonehøyder, primært på 3. (ters), 5. (kvint) og 7. (septim) trinn i skalaen. Blåtonene skapte friksjon i samspill med det tempererte akkompagnementet, og understrekte sjangerens «triste» (blue) karakter i fremførelse. Dette mener mange er opphavet til blues-skalaen, som tilnærmer seg blåtonene ved å inneholde både moll- og durters, ren og forminsket kvint og en liten septim.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.