Blokkode, koding som brukes for å beskytte data mot feil ved overføring. Koderen opererer på datablokker med et fast antall K symboler. For hver blokk med K informasjonssymboler genereres et antall P paritetssymboler som legges til informasjonssymbolene. De N = (K + P) symbolene overføres til mottakeren, og deP paritetssymbolene gjør det mulig for dekoderen å detektere, og dermed korrigere, et visst antall feil i de overførte symbolene.

En type blokkode er BCH-koden (Bose, Chaudhuri, Hocquenghem) som har en lengde på (2n – 1) bit, hvor n er et heltall. Det er sammenheng mellom antall paritetsbit i hver overført blokk og det antallet bitfeil som kan korrigeres. Eksempel: Dersom overført blokklengde er 127 bit, vil 63 paritetsbit, og dermed 64 informasjonsbit, gjøre det mulig å rette opptil 10 bitfeil. Med 91 paritetsbit, og dermed bare 36 informasjonsbit, er det mulig å rette opptil 15 bitfeil.

De fleste blokkodene opererer på bitnivå, altså med symboler på hver 1 bit. Ett unntak fra dette er den såkalte Reed Solomon-koden, som opererer med 8 bit per symbol. Dette er den viktigste av de ikke-binære BCH-kodene, og er mye brukt, blant annet ved kringkasting av fjernsynssignaler på digital form, DVB. Den varianten som brukes til dette, er en forkortet BCH-kode, og den betegnes RS(205,188,8). Det betyr at 188 tegn (bytes) på hver 8 bit hentes fra kilden. Til dette adderes 16 tegn slik at den overførte blokken blir på 204 tegn. Denne koden gjør det mulig å korrigere opp til 8 overføringsfeil. Overføringshastigheten over kanalen, og dermed båndbredden, må da økes med en faktor 204/188, men til gjengjeld kan sendeeffekten reduseres, avhengig av kravet til bitfeilsannsynlighet.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.