Blodet er blitt sett på som selve livets substans, og hvis vi mister for mye blod, forlater livet oss. Blod både av mennesker og dyr har til alle tider spilt en meget stor rolle i religiøse og andre trosforestillinger. Diktere har skrevet om tykt og tynt blod, og vi snakker om blått blod og kongelig blod.

Blod ble ansett som bærer av livet, og man mente det hadde en forsonende, belivende, helbredende og undergjørende virkning. I forskjellige religioner er blod blitt tillagt stor betydning som middel til å avvende gudenes vrede og vinne deres gunst. Nytelse av menneskeblod ved religiøse seremonier har vært alminnelig (også hos enkelte kristne sekter) og har holdt seg opp til vår tid. Homer lar skyggene fra underverdenen få liv ved å la dem drikke saueblod; de gamle nordboer trodde at de kunne tilegne seg et vilt dyrs mot ved å drikke blodet av det.

I folkemedisinen er blod blitt anvendt som middel mot mange sykdommer, for eksempel epilepsi. Blod av henrettede og menstruasjonsblod holdt man for særlig virksomt. Det omskapte menneske får sin skikkelse igjen ved å nyte menneskeblod; på samme måte kan kjærlighet oppvekkes. Svartebøker skal helst helt eller delvis skrives med blod, og i det hele har trolldom ved hjelp av blod spilt en overordentlig stor rolle. Kontrakter med den onde bør undertegnes med blod. Fostbrorskap sluttet man ved å blande blod. Som rettslig bevismiddel ble blod brukt, idet man antok at den dreptes sår begynte å blø når morderen kom nær ham.

At blodet sirkulerer fra hjertet til lungene, tilbake til hjertet og derfra ut i kroppen via arteriene og tilbake til hjertet via venene, ble først vist på 1600-tallet. 

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.