Prosesser som innebærer fjerning av uønsket farge eller misfarging fra for eksempel papir som har vært lagret eller brukt over lang tid. Bleking kan foregå ved oksidasjon, reduksjon (se redoksreaksjon) og ved lys som har en nedbrytende effekt på de fleste organiske stoffer, selv om lys også er den ytre påvirkning som har størst effekt på gulning av for eksempel papir. Kravene til miljøvern har ført til en dramatisk omlegging av industrielle blekeprosesser. Klorholdige kjemikalier er i høy grad erstattet av oksygenholdige produkter som oksygen, peroksid og ozon. Spesielt ønsker man å unngå elementært, gassformig klor og hypokloritt fordi de kan avgi klorerte organiske forbindelser i avløpet som er svært giftige, blant annet dioksiner. Klordioksid gir mindre uheldige reaksjonsprodukter, men også dette produktet søkes erstattet av de oksygenholdige produktene som er nevnt.

I treforedlingsindustrien blekes det ofte i flertrinnsprosesser med 4–6 trinn. Masser av løvtrær er enklere å bleke enn av bartrær, og sulfittmasser enklere enn sulfatmasser, se cellulose. Tradisjonelt begynte blekingen med et klortrinn fulgt av en alkalibehandling, men klortrinnet er nå erstattet av en oksygenbehandling som nærmest må betraktes som obligatorisk. Senere i prosessen brukes gjerne peroksid og eventuelt klordioksid med en alkalibehandling mellom ulike trinn. I de siste årene er også ozon tatt i bruk i industrielle blekeprosesser. Oksygenholdige blekemidler uten bruk av klor tillater langt mer lukkede prosesser, og utslippsfrie cellulosefabrikker er nå en realitet.

Til bleking av bomull og lin ble det tidligere nesten bare brukt hypokloritt, for lins del ofte kombinert med hydrogenperoksid. Nå blekes disse tekstilfiberne i økende grad med natriumkloritt og peroksid. Til ull og silke brukes både svovelsyrling og peroksid eller en kombinasjon av disse. Bleking ved vask av brukte tekstiler skjer enten med hypokloritt eller med peroksider. Spesielt er natriumperborat mye brukt, også som tilsetning til vaskepulver fordi det er mindre farlig spesielt for farger, enn hypokloritt. Bleker man med klorholdige blekemidler, må det skylles grundig etterpå eller stoffet må behandles med natriumtiosulfat (antiklor).

Til bleking av mange andre stoffer som horn, fjær, voks m.m., brukes hovedsakelig hydrogenperoksid. En spesiell type bleking er avfarging av væsker som sukkersaft, oljer o.l., som oftest skjer ved filtrering gjennom adsorberende stoffer som benkull og blekejord. Blekingen skyldes her at de nevnte stoffene holder tilbake de fargede bestanddelene uten å destruere dem. Bleking brukes også ved restaurering av gamle malerier i det en behandling med hydrogenperoksid oksiderer svart blysulfid (fra blyhvitt) til hvitt blysulfat.

Ved optisk bleking, særlig brukt ved produksjon av vaskemidler («hvitere enn hvitest»), tilsettes ikke blekemidler, men fargestoffer som aktiveres av energien i den ultrafiolette delen av spekteret og sender ut (emitterer) energien som synlig lys (fluorescens). Et materiale som er behandlet med disse fargestoffene gir inntrykk av å være ekstra hvitt. Optisk bleking brukes i tekstil- og papirfabrikasjon, og optiske blekemidler tilsettes ofte i vaskepulver. I mange land er det nå forbudt å bruke optiske blekemidler i papir av miljøhensyn og fordi de kan ha en negativ effekt på papirets lagringsstabilitet.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.