Det ene av de fire grunnorganene hos blomsterplantene og en del kryptogamer. Andre organismer med fotosyntese, enkelte bakterier, alger og en del moser mangler virkelige blad. Bladets viktigste oppgave er å lage de stoffer som skal bygge opp planten, dette skjer ved hjelp av fotosyntesen.

Et blad består av bladstilk og bladplate. Den nederste delen av stilken kalles bladfot, det er den som forbinder bladet med stengelen. Hos gress og skjermplanter er den utformet som en slire, hos vier og erteplanter som biblad (øreblad). Et sittende blad mangler bladstilk.

Bladplaten er oftest flat og tynn. Den kan være lik på begge sider, isolateralt blad, som hos gress, liljer m.fl. eller ha ulik over- og underside, dorsiventralt blad, som hos de fleste tofrøbladede planter. Figuren viser et tverrsnitt gjennom et dorsiventralt blad (bøk). Ytterst er det en enlaget epidermis (overhud, se hudvev) som beskytter det indre av bladet. Epidermis er alltid dekket av en tynn, voksaktig hinne, kutikula, som bidrar til å nedsette transpirasjonen. Spalteåpninger (stomata) i epidermis finnes mest eller bare på undersiden av bladet (se tegning, spalteåpninger). «Bladkjøttet», mesofyllet, har hos et dorsiventralt blad øverst et palisadevev av smale, parallelle celler og under dette et løsere svampvev med store luftrom (intercellularrom). Mesofyllets celler er karakterisert ved sitt innhold av klorofyllholdige kloroplaster, hvor fotosyntesen foregår. Karbondioksid diffunderer inn gjennom spalteåpningene og videre i intercellularsystemet til de enkelte mesofyllcellene. I mesofyllet ligger også et system, oftest et nettverk, av ledningsstrenger, nerver. Hver av dem inneholder vedvev som transporterer vann og løste ioner fra stengelen og inn mot bladcellene og silvev som transporterer produkter, mest sukrose (rørsukker), fra fotosyntesen ut av bladet.

Se også bladfarger og bladfelling.

Bladet har gjerne en bygning som viser tilpasning til plantens voksested. Tørketilpassede blad (xeromorfe blad) har tykkvegget epidermis og tykk kutikula, eventuelt med hår, og ofte med spalteåpninger som er innsenket i bladene. Eksempler er barnåler og lyngartenes blad. Fuktighetstilpassede blad (hygromorfe blad) har derimot tynn kutikula og tynnvegget epidermis. Eksempler er gjøkesyre og andre skogbunnplanter som ikke utsettes for sterk transpirasjon. De fleste planter, bl.a. dyrkete planter, inntar en mellomstilling (mesomorfe blad). Vannplantenes blad (hydromorfe blad) er svært enkle og bygd slik at de lett tar opp karbondioksid, CO2, fra vannet direkte til fotosyntese i alle bladcellene. Også lyset har en tydelig virkning på bladenes bygning. I godt lys dannes det flere lag palisadeceller enn i skygge. På et tre vil derfor bladene på solsiden være tykkere enn bladene på skyggesiden.

Etter bladplatens form og nervatur kan bladet deles i en rekke bladtyper (se figur der 12 ulike typer er skissert): Et blad er likenervet når nervene er parallelle (gress og andre enfrøbladede), andre typer er buenervet (konvall) og håndnervet (lønn). Fjærnervet er det vanligste, der blad har én kraftig midtnerve og mange mindre nerver ut fra denne. Kanten av bladet kan være hel og jevn eller buktet og tagget på forskjellig måte. Et helt blad har én enkel bladplate som sitter på en stilk, og kan ha ulike utforminger som f.eks. nåleformet, lansettformet eller ovalt. Et sammensatt (delt) blad har innskjæringer som rekker nesten helt inn til midtnerven eller grunnen slik at de enkelte delene, småbladene, ser ut som selvstendige blad. Det kalles finnet når småbladene er utgått fra et fjærnervet blad, f.eks. hos rogn, og koblet når småbladene går ut fra et håndnervet blad og er festet i samme punkt, f.eks. hos kløver og hestekastanje. Et finnet blad kan være likefinnet og ende i en brodd eller slyngtråd, f.eks. hos ert og vikke, ulikefinnet og ende i et småblad, f.eks. hos rogn og ask eller dobbelt eller flerdobbelt finnet når også småbladene er finnet, f.eks. hos balderbrå, gulrot og mange bregner. Et fliket blad er innskåret omtrent halvveis til midten eller grunnen, f.eks. hos storkenebb, løvetann og hagtorn. Et lappet blad ligner fliket blad, men innskjæringene fra bladranden er grunnere og når mindre enn halvveis til midtribben (fjærlappet blad) eller festepunktet (håndlappet blad). Et pilformet blad er trekantet eller tungeformet og har to nedrettede fliker ved grunnen, som f.eks. hos engsyre. Et spydformet blad likner pilformet, men har utstående fliker ved grunnen, som f.eks. hos småsyre.

Plantene følger et genetisk bestemt mønster (fyllotaksis) når blader plasseres på stengelen. Bladene kan danne en rosett ved grunnen av stengelen, som hos løvetann og kjempe, men oftest sitter de oppover stengelen og på grenene, av og til samtidig med at det finnes bladrosett ved grunnen, som hos bergfrue. På stengelen kan bladene være kransstilt med tre eller flere blad festet i samme høyde på stengelen (f.eks. maure), eller sitte motsatt, to og to (motsatte blad) (f.eks. ask, nellikfamilien), men hos de fleste planter sitter de enkeltvis (spredtstilte blad) og da gjerne i skruestilling (spiral) oppover stengelen. Se tegning av hovedtypene bladstilling.

Bladplasseringen kan beskrives som en brøk hvor tallet under brøkstreken angir hvor mange blader som passeres før man kommer til neste blad som står rett ovenfor det man startet å telle ved. Tallet over brøkstreken angir hvor mange ganger man må gå rundt stengelen før man kommer frem til dette siste bladet. Det viser seg at tallforholdene for bladstilling er av typen1/2 (180°) (motsatte blad, f.eks. alm og bøk), 1/3 (120°) (bladstilling hos starr, gras, hassel og or), 2/5 (144°) (bjørk, rose), 3/8 (135°) (kjempe), 5/13 (138,2°) (takløk), 8/21 (137,1°), 13/34(137,6°). I parentes angis vinkelen mellom to på hverandre følgende blad. På ethvert punkt 360° rundt stengelen har planten mulighet til å plassere blad, men en avstandsvinkel på 137,50776...° er optimal for at på hverandre følgende blad skal dekke hverandre i minst mulig grad slik at de får optimalt med lys. Tallene kalles Fibonacci-tall, etter den italienske matematikeren L. Fibonacci. Konstanten Φ (phi) (noen ganger kalt τ (tau) ) i det gyldne snitt 1,618033887...., er blitt koblet til naturlig harmoni og proporsjoner i arkitektur og malerkunst, og finnes igjen i den gylne spiral, sirkel og femkant, samt i noen tilfeller hos dyr og planter. Hos solsikke, prestekrage, roser og hvit nøkkerose finnes spiralstrukturer i blomsterbladenes plassering. Ananasfrukten og kongleskjellenes plassering på gran- og furukongler viser også slike spiralstrukturer. Blomstene i korgen hos prestekrage er plassert slik at de ses som tilsynelatende spiraler som går både med og mot klokken. Spiralene starter i sentrum av blomsten med de yngste blomstene. Den første spiralen er den primære spiralen. De tilsynelatende andre spiralene som kommer frem er sekundære spiraler. Telles antall spiraler i hver retning, finner vi at det går 21 spiraler den ene veien og 34 spiraler den andre veien. Andre par man finner er 34 og 55, 55 og 89. Dette er tall fra Fibonacci-rekken. Dette mønsteret viser seg når neste blomst plasseres akkurat 137,50776... ° etter den forrige. Det er ikke noe magi i dette, men viser hvordan form i naturen kan beskrives av matematikk.

Foruten vanlig blad (løvblad) har plantene flere slags blad som er utformet til spesielle formål. Slike blad er ofte sterkt omdannet, de kan være skjell- eller hinneaktige og ha andre farger enn grønt. Bladtorner er omdannede blad. Høyblad er oftest små, enkle, stilkløse blad i en blomsterstand. Lavblad er skjellformede blad som enten sitter på en underjordisk rotstengel eller danner de ytre skjell i en knopp. Frøblad (kimblad eller kotyledon) er de aller første bladene som dannes hos frøplantene. Blomsterblad (kron- og begerblad), fruktblad og pollenblad er ytterligere bladtyper, se blomst.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.