Blæremaneter, kolonimaneter, Siphonophora, en orden av nesledyr i klassen småmaneter (Hydrozoa). De er kolonier av dyr, som ofte kan minne om vakre blomstergirlandere, og som driver fritt om i havet.

De glassklare eller livlig fargede enkeltindividene sitter på en felles stamme. Denne har øverst en luftsekk, pneumatophor, som gjør at kolonien inntar en nesten loddrett stilling i vannet.

Individene viser en utpreget arbeidsdeling og spesialisering med følgende hovedformer:

  1. Svømmeklokker som sitter tett under luftsekken og driver kolonien gjennom vannet ved sine sammentrekninger.
  2. Ernæringsindivider, rør- til trompetformede polypper med munnåpning og hver sin lange fangtråd rikt væpnet med nesleceller. Følere, polypper uten munnåpning, tett besatt med nesleceller.
  3. Forplantningsindivider (kjønnsindivider) som utvikler kjønnscellene
  4. Dekkskjell, platelignende individer som skjermer andre mer viktige individer. – Individenes tall og stilling er meget forskjellig hos forskjellige arter, og enkelte av de nevnte individformer kan mangle.

De fleste blæremaneter lever i varmere hav. I Norge opptrer for det meste få og mest små arter, som især om høsten kan være tallrike langs vestkysten; de største av disse artene kan nå en lengde på ca. 60 cm.

Siden slutten av 1990-årene har det med jevne mellomrom vært registrert store konsentrasjoner av blæremaneten Apolemia uvaria langs store deler av norskekysten. Dette er en art som naturlig hører hjemme i sørligere farvann, og som kan bli hele 20–30 meter lang. Den har påført oppdrettsfisk langs kysten stor skade og dermed store tap for oppdretterne. Ved kontakt med manetene, får fisken brannskader på skinnet og dermed økt fare for infeksjoner. Det kan også oppstå øyeskader som kan ødelegge synet. Hvis manetene kommer inn i gjellene, er det fare for at fisken dør. Arten kalles av fiskere for perlekjedemanet.

Hos portugisisk krigsskip, Physalia physalis, blir luftsekken stor som et barnehode, avlangt båtformet med den runde, blå kjølen opp. Koloniens individer sitter på undersiden av blæra, svømmeklokker og dekkskjell mangler, og koloniene driver passivt om i havoverflaten i varmere hav, f.eks. i Middelhavet. De blå nesletrådene kan bli 30 m lange.  Kontakt med neslecellene kan være meget smertefullt for mennesker, og føre til allergiske reaksjoner. Manetene påtreffes ofte langs badestrender i varmere strøk.

Bidevindsseileren, Velella spirans, har en skiveformet, skjevt stilt kam som gjør at den seiler skrått i forhold til vindretningen. Den finnes bl.a. i Middelhavet.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.