Blåtunge, virussykdom som rammer drøvtyggere. Viruset smitter ikke mellom dyr, men overføres fra dyr til dyr av sviknott i slekten Culicoides. Sykdommen smitter ikke til mennesker. Blåtungeviruset er et orbivirus, og det er påvist minst 24 varianter (serotyper) av viruset. Viruset overlever ikke i naturen, men overlever i sviknott og inntil én måned i sau og inntil to måneder i storfe. Blod, sæd og avkom fra infiserte dyr kan inneholde virus.

Blåtunge rammer først og fremst sau og storfe, men geit, ville hjortedyr, kamel og lama kan også smittes.

Symptomer og forløp. Hos sau er inkubasjonsfasen 5–15 dager. Dyrene får høy feber, 40,5–41,0 °C, mister matlysten og blir nedstemte. Hevelser (ødemer) i hode og ører, betennelse og sår i munn og neseslimhinner, sikling, neseflod og øyebetennelse er vanlige symptomer. Dyrene kan bli halte pga. forfangenhet og betennelse i klauvranden. Drektige sauer kan abortere. Dødeligheten kan bli mer enn 30 %, men er vanligvis mye lavere. Hos storfe er inkubasjonstiden den samme som hos sau, og symptomene er ganske like, men de er ikke så tydelige som hos sau. Utslett og sår på spenehud som er utsatt for sollys er observert hos kyr. Symptomene kan forveksles med munn- og klovsyke, munnskurv, fotråte, fotosensibilisering eller BVD.

Spredning. Viruset overføres fra dyr til dyr med blodsugende sviknott i slekten Culicoides. Sykdommen har derfor en sesongmessig opptreden, med flest tilfeller om høsten. Hunnsviknotten trenger blod for å legge egg. Den suger blod hver tredje dag, og lever 10 til 30 dager, avhengig av temperatur. Lave temperaturer og frost dreper voksen sviknott. Sviknott overlever vinteren som larve, og det overføres ikke blåtungevirus fra en sviknottgenerasjon til den neste. Det er påvist tre arter sviknott som overfører blåtungevirus serotype 8 i Europa. Alle tre artene finnes i Norge.

Diagnosen baseres på påvisning av virus (virusdyrking, PCR) og påvisning av antistoff i tillegg til de kliniske symptomene.

Utbredelse. Blåtunge finnes på alle kontinenter. I slutten av 1990-årene ble sykdommen endemisk i noen europeiske middelhavsland. I 2006 ble sykdommen første gang påvist i Nederland. I 2007 fikk epidemien en svært stor vekst, og rammet ca. 45 000 besetninger i Mellom- og Nord-Europa. Høsten 2007 ble sykdommen første gang påvist i Danmark, og høsten 2008 ble den påvist i Sverige. Sykdommen ble for første gang påvist i Norge i februar 2009.

Forebygging og kontroll. Forebygging er vanskelig fordi sykdommen overføres med sviknott (er vektoroverført). Det er anbefalt å ta dyrene inn fra beite og bruke insektmidler målrettet. Nedslakting av syke dyr blir kun gjort av dyrevernmessige årsaker. Det er utabeidet vaksine mot mange av serotypene, og vaksinering har hatt god effekt, men den er ressurskrevende. Det kreves vaksinering av minst 80 % av dyr i risikogruppen i minst fem år for å stoppe sykdommen.

I Norge er blåtunge en meldepliktig A-sykdom (sammen med bl.a. miltbrann, fugleinfluensa og munn- og klovsyke). Forekomst eller mistanke om slike sykdommer må rapporteres umiddelbart til Mattilsynet. Det er utarbeidet en norsk bekjempelsesplan for blåtunge, og det er også en egen blåtungeforskrift som er en gjennomføring av en europeisk forordning. Den pålegger at det skal opprettes risikosoner (100 km i radius) og observasjonssoner (50 km utenfor risikosonene) rundt infiserte dyrehold.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.