bjørnerot. Av /shutterstock. Begrenset gjenbruk

bjørnerot

Meum athamanticum, bjørnerot. Foto fra: Bovtrup Egekrat S.f. Holstebro, Danmark

Meum athamanticum, bjørnerot. Foto fra: Bovtrup Egekrat S.f. Holstebro, Danmark

Artikkelstart

Bjørnerot er en flerårig urt i skjermplantefamilien med sterk lakrislukt.

Faktaboks

Også kjent som
bjønnrot
Vitenskapelig navn
Meum athamanticum
Beskrevet av
Nikolaus Joseph von Jacquin

Planten blir 20–50 centimeter høy og har finflikede blader og gulhvite eller blekrosa blomster. Bjørnerot har ved grunnen brune bladslirerester som kan minne om en bjørnelabb. Bjørnerot er hjemmehørende i Sentral- og Sør-Europa. Planten finnes forvillet i Norge og er naturalisert noen steder på Vestlandet. Den finnes mest som forvillet fra hager eller på avfallsplasser.

Bruk

Finhakkede, friske blader av bjørnerot egner seg som smakstilsetning i supper, stuinger, omeletter, fiske-, kjøtt- og grønnsaksretter og der man ellers ville bruke karri.

Bladene er best tidlig på året, senere får de en bitter ettersmak.

Historie

Bjørnerot er en gammel klosterplante som antakelig kom til Norge med munker på 1200-tallet. I dag er bjørnerot lite kjent, men man finner den noen ganger som prydplante i gamle hager og tun.

Innen folkemedisinen har bjørnerot blitt brukt som blant annet styrkemiddel, mot underlivsplager og for å bedre fordøyelsen.

Les mer i Store norske leksikon

Faktaboks

bjørnerot
Meum athamanticum
Artsdatabanken-ID
100341
GBIF-ID
6026490

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg