Utviklingspolitikk er politikk for å fremme økonomisk og sosial forbedring (utvikling) i utviklingsland. Det uttalte hovedmålet for utviklingspolitikken er ofte fattigdomsreduksjon, demokrati og/eller rettigheter, og i praksis dekker utviklingspolitikken en rekke ulike innsatsområder i mange sektorer, som helse, utdanning, miljø, næringsutvikling, infrastruktur, politiske og institusjonelle reformer, og annet.

Politikkområdet inkluderer også humanitær bistand, som har sitt primære formål å lindre nød hos enkeltmennesker, ikke å fremme samfunnsutvikling.

Utviklingspolitikken kan også inkludere arbeid som i en streng forståelse ikke tar sikte på utvikling i utviklingsland, men regnes som globale fellesgoder. Det inkluderer styrking av FN og internasjonalt samarbeid, arbeid for å motvirke klimaendringer, globale helsespørsmål og annet.

Politikkområdet skiller seg fra annen politikk ved at hovedmålet er forbedring for mennesker i andre land, ikke egne borgere.

Bistand og diplomati

Det viktigste virkemiddelet for gjennomføring av utviklingspolitikken er utviklingsbistand og øvrig utviklingssamarbeid, men mye annet utenrikspolitisk engasjement tar også sikte på utviklingspolitiske formål. I praksis inngår mye av diplomatiets arbeid i utviklingspolitikken, ikke minst arbeid opp mot internasjonale organisasjoner. Utviklingspolitikk er også relevant for en rekke andre politikkområder. For eksempel kan politiske beslutninger knyttet til handel, næringsliv, våpeneksport, miljøpolitikk og mye annet ha konsekvenser for utviklingsland. Begrepet «samstemt utviklingspolitikk» viser til behovet for å ta hensyn til utvikling i alle politikkområder.

Organisering

Utviklingspolitikken forvaltes i de fleste land av landets utenriksdepartement, et direktorat underlagt utenriksdepartementet, eller et eget departement. I noen land land er ansvaret delt mellom departementer.

I Norge har Utenriksdepartementet hovedansvaret, mens direktoratet Norad har ansvar for en del oppgaver, og Klima- og miljødepartementet har ansvar for miljø- og klimaarbeidet. Også statsministerens kontor har viktige roller. Samstemt utviklingspolitikk involverer naturlig nok de fleste departementer.

Ideelle organisasjoner har også en viktig rolle i utviklingspolitikken. Det skjer både ved å levere bistand og andre tjenester, ofte med en kombinasjon av offentlig støtte og privatinnsamlede midler, og ved å drive politisk påvirkningsarbeid overfor myndigheter og borgere i hjemlandet og i utviklingsland, og overfor internasjonale organisasjoner.

Historisk utvikling

Prioriteringene innenfor utviklingspolitikken, altså hva slags samfunnsendring man faktisk forsøker å fremme, har endret seg mye gjennom tidene.

De første tiårene etter andre verdenskrig var utvikling forstått som modernisering av det man mente var tilbakestående samfunn. Det var tenkt å skje gjennom industrialisering, som ville skape vekst, som igjen ville føre til avskaffelse av fattigdom.

Fra 1970-årene mistet mange troen på at dette kom til å skje, og det utviklet seg bred enighet om at økonomisk vekst ikke er tilstrekkelig som utviklingsmål. Mange utviklingsaktører slo fast at utvikling først og fremst skulle ta sikte på redusert fattigdom. Det la grunnlaget for utviklingsstrategier som i større grad innebar direkte støtte til fattige, med vekt på sosiale tjenester og landsbyutvikling, samt krav om bedre intern fordeling i utviklingslandene.

Etter hvert ble det mer vanlig å forklare fattigdom med dårlig styring, og utviklingspolitikken la følgelig mer vekt på reform av styresett i utviklingsland. I 1980-årene handlet dette mest om makroøkonomisk reform og effektivisering («slanking») av offentlig sektor, men fra 1990-årene handlet utviklingsarbeid ofte om bredere politiske reformer, som demokratisering, rettigheter og likestilling, ved siden av fortsatt økonomiske reformer og markedsliberalisering. Gjennom bærekraftig utvikling var også miljøpolitikk inkludert. Til sammen innebar dette en kraftig utvidelse av hva utviklingspolitikken omfattet.

Etter årtusenskiftet skjedde en dreining mot sentrale, prioriterte velferdsdimensjoner som helse og utdanning, og vektlegging av en effektiv offentlig sektor, som uttrykt i FNs tusenårsmål. Det kan forstås som en midlertidig innsnevring av utviklingspolitikken. Bærekraftsmålene fra 2015 uttrykker igjen en langt bredere utviklingsagenda. De siste årene har også næringsutvikling, infrastruktur og industriutvikling – altså de utviklingspolitiske mål som dominerte i utviklingspolitikkens første tiår – fått økende oppmerksomhet.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Haugen, Hans Morten (2016). Kampen om utviklingen. Teorier, strategier og globale utfordringer. Cappelen Damm.

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg