biosikkerhet

I laboratoriesammenheng innebærer biosikkerhet eller biotrygghet, at risikoen for smitteoverføring til ansatte er minimert eller ideelt sett eliminert. Måten laboratoriet er konstruert på, hvordan utstyr og biologisk agens håndteres og arbeidsprosedyrer utføres på, ansees som kritiske elementer for biosikkerhet i laboratorier. Biosikkerhet eller biotrygghet er i denne sammenheng en del av virksomhetens helse, miljø og sikkerhet (HMS) program og tilsvarer det som på engelsk gjerne betegnes som biosafety.

I forbindelse med militær mikrobiologi og molekylærbiologi tilstrebes biosikkerhet, eller biosecurity, gjennom biosikring. Biosikring er tiltak som skal hindre at uautorisert personell får tilgang til skadelige eller farlige organismer eller at disse kommer på avveie.

Biosikring utgjør også et sentralt element i beredskapen mot bioterror. Bioberedskap innebærer videre at laboratorier er rustet og beredt til å analysere og identifisere ulike farlige eller skadelige mikroorganismer, og at man har lokale, regionale og nasjonale planer for å håndtere og å hindre spredning av slike organismer. Bioberedskap tar sikte på å sikre ulike former for liv (bio-), deriblant mennesker, dyr og avlinger, mot trusselen fra uønskede eller truende organismer.

Innenfor landbruk og havbruk brukes biosikkerhet om forebygging og kontroll av smittsomme sykdommer. I denne forbindelsen ansees biosikkerhet å være et resultat av metoder og rutiner som hindre introduksjon og spredning av sykdomsfremkallende mikroorganismer. Hygienebarrierer og karantene er typiske eksempler på tiltak. Denne formen for biosikkerhet har dermed mange likhetstrekk med tidligere tiders fokus på og praksiser for renslighet og hygiene i forbindelse med prevensjon og sykdomsbekjempelse.

I forbindelse med genetisk modifiserte organismer (GMOer), handler biosikkerhet om å kontrollere spredning av slike organismer. Den såkalte Cartagenaprotokollen for biosikkerhet, vedtatt av Den internasjonale kommisjonen for biologisk mangfold (CBD), skal sikre trygg internasjonal handel, håndtering og bruk av alle levende, modifiserte organismer. Uttalte mål er å hindre at slike organismer vil ha negative konsekvenser i forhold til konservering og bærekraftig utnyttelse av biologisk mangfold, samt å ta hensyn til risiko i forhold til folkehelse.

Det å kontrollere eller hindre introduksjon av fremmende arter til nye områder, ansees som nødvendig for å unngå ukontrollert spredning av fremmede organismer slik som dyre- og plantearter, men også sykdomsfremkallende mikroorganismer eller patogener som disse artene vil kunne bringe med seg, samt for å beskytte lokale arter mot andre trusler som fremmede arter vil kunne representere.

I norsk sammenheng vedtok regjeringen i 2015 Forskrift om fremmede organismer (FOR-2015-06-19-716). Forskriften, som trådte i kraft 1. januar 2016, har til formål “å hindre innførsel, utsetting og spredning av fremmede organismer som medfører, eller kan medføre, uheldige følger for naturmangfoldet.” Den legger føringer for hvilke organismer som er ønsket og uønsket i Norge og inneholder regler som forbyr salg og planting av fremmende arter som ansees å true artsmangfoldet. Artsdatabankens Norsk svarteliste gir dessuten en oversikt over fremmede arter som anses for særlig skadelige for naturmangfoldet i Norge.

I Europeisk sammenheng ble begrepet tatt i bruk først på 2000-tallet mens på New Zealand, i Australia og i det øvrige Oseania samt i andre relativt isolerte områder, har begrepet biosikkerhet, eller biosecurity, lenge vært i bruk i forbindelse med lignende sikring eller beskyttelse av det lokale artsmangfoldet.

Bruken av biosikkerhetsbegrepet har vokst fram i tilknytning til såkalte grenseoverskridende dyresykdommer, eller transboundary animal diseases (TADs), som kjennetegnes ved deres evne til å spre seg over store geografiske avstander. Økt forekomst av slike sykdommer sees gjerne i sammenheng med globalisering og økt internasjonal handel, reising og transport. På denne måten blir biosikkerhet samtidig et lokalt, et nasjonalt og et internasjonalt anliggende.

Sterke forbindelser mellom landbruk, mat, folkehelse, miljø, handel og økonomi innebærer biosikkerhetsutfordringer som krever samarbeid på tvers av tradisjonelle forvaltningssektorer og fagdisipliner. De Forente Nasjoners (FN) organisasjon for ernæring og landbruk (FAO) beskriver biosikkerhet i landbruket som en strategisk og integrert tilnærming som omfavner prinsipper, retningslinjer og regulative rammeverk, deriblant instrumenter og aktiviteter som analyserer og håndterer risiko innenfor områdene for matsikkerhet, dyreliv og helse, planteliv og helse, samt miljørisiko relater til disse.

Samfunnsvitenskapelig forskning har problematisert hvordan forståelsen av biosikkerhet er preget av enkle dikotomier som «rent og urent», «innenfor og utenfor», «regulert og uregulert».

Noen studerer hvordan kategoriene etableres og hvordan det kategoriseres. Hva skal for eksempel til for at en art er truetellerutgjør en trussel?

Andre arbeider for å flytte samtalen fra en dikotomisk forståelse (regulert og uregulert) til en situasjonsbestemt forståelse av biosikkerhet. For eksempel vil forekomst av patogener bare under visse omstendigheter føre til sykdomsutbrudd.[i]

Atter andre studerer hvordan sykdomsutbrudd kan føre til stigma, sosial kontroll eller sosioøkonomiske følger.[ii]

I en samfunnsvitenskapelig sammenheng er altså biosikkerhet et problemkompleks som fordrer en situasjonsbestemt og tverrfaglig tilnærming.

• Artsdatabanken
• Direktoratet for naturforvaltning
• Forsvarets forskningsinstitutt
• Folkehelseinstituttet
• GenØk
• Mattilsynet
• NMBU
• NINA
• Veterinærinstituttet

[i] Hinchliffe, Steve et al. 2017: Pathological Lives. Disease, Space and Biopolitics. Wiley Blackwell

[ii] Enticott, Gareth 2008: “The spaces of biosecurity: prescribing and negotiating solutions to bovine tuberculosis”, in Environment and Planning A, Vol. 40