biometrisk identifisering

Biometrisk identifisering er identifisering av et menneske basert på biometriske egenskaper slik som ansiktsform, fingeravtrykk, iris, stemme og lignende. Det er vanlig å litt upresist forenkle begrepet til biometri.

Faktaboks

også kjent som:

biometrisk gjenkjenning

Fremgangsmåte

Identifiseringen skjer ved at man henter ut referansepunkter på den ønskede biometriske egenskapen, og så sammenligner dette mot tidligere lagrede data om individet. Selve sammenligningen gjøres i digitale systemer ved hjelp av algoritmer som i mange tilfeller er basert på ulike former for kunstig intelligens.

Biometrisk identifisering er en mulig faktor å benytte i autentisering, og faller inn under autentiseringsgruppen noe man er.

Biometrisk identifisering er blitt aktuelt de senere år i forbindelse med reisepass og nasjonale ID-kort. Biometrien legges elektronisk inn i en brikke i passet eller ID-kortet ved utstedelse. Ved bruk av leseutstyr kontrolleres den biometrien som er lagret opp mot innhaverens biometri. Med dette er kontroller både blitt mer effektive og misbruk forebygges.

Stadig flere smarttelefoner kommer med sensorer og funksjoner for fingeravtrykkgjenkjenning og ansiktsgjenkjenning. Billigere og bedre sensorer sammen med mer avansert og treffsikker prosessering gjør at biometrisk identifisering blir mer utbredt.

Ansiktsgjenkjenning

Ansiktsgjenkjenning dukket opp i kommersielle systemer i løpet av den andre halvdelen av 1990-tallet. Det finnes i dag systemer for fysisk adgangskontroll som bruker ansiktsgjenkjenning i stedet for elektroniske brikker eller andre gjenstander man bærer på seg.

Ansiktsgjenkjenning har også vært forsøkt tilknyttet videoovervåkningssystemer, der videokameraet fanger opp ansikter fortløpende til prosessering og så til sammenligning med en database over ettersøkte personer. Etter terrorangrepene mot USA 11. september 2001 ble det reist et krav om automatiske ansiktsgjenkjenningssystemer ved alle flyplasser, slik at registrerte terrormistenkte kunne plukkes ut uavhengig av hva slags identitetspapirer de la frem.

Mange kjenner også ansiktsgjenkjenning som en metode for å låse opp nyere smarttelefoner.

Fingeravtrykkgjenkjenning

Fingeravtrykk har i lang tid vær brukt av politi for å knytte personer mot kriminelle handlinger, og det er samme teknikk som i dag blir digitalt prosessert. Ettersom alle har unike fingeravtrykk, er dette en forholdsvis presis metode.

Prisen på sensorer for fingeravtrykksscanning har falt mye de siste årene, og dette gjør det mulig å inkludere slik identifisering i smarttelefoner, bankkort og adgangskontroll.

Fingeravtrykkgjenkjenning er også en viktig del av grensekontroll og kontroll av asylsøkere og innvandrere sin identitet.

Andre metoder

Det finnes et stort utvalg biometriske egenskaper ved mennesker som kan brukes, og det kommer stadig forsøk på nye metoder. Enkelte er vanskelige eller upraktiske å behandle, mens andre kan være vanskelig å få nøyaktige nok.

Et eksempel på en mer alternativ metode er å detektere skrivehastighet på et tastatur mellom ulike taster i ord. Alle mennesker vil ha sin egen personlige stil, og dette er nok til å kunne avgjøre identitet.

Utfordringer med biometrisk identifisering

Utfordringene ved biometrisk identifisering og autentisering er først og fremst at det krever spesialutstyr, samt at den initielle innsamlingen av data kan være komplisert å gjøre sikkert.

I tillegg er biometrisk identifisering sjelden helt feilfrie systemer. Det har blant annet vært mange eksempler på at fingeravtrykklesere og ansiktsgjenkjenning i smarttelefoner enkelt kan lures. Blant annet har smarttelefoners skjermlås kunnet blitt åpnet av bilder som viser eieren eller ved å holde telefonen foran en sovende eiers ansikt.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg