billedvev

Fra 1000-tallet evt. må billedvevingen langsomt ha spredt seg som håndverk i Europa og først og fremst blitt anvendt til veggtepper. Få tekstiler er kjent fra denne tiden. Baldisholteppet med to månedsbilder, en rytter og en mann ved et tre, er utført mellom 1040 og 1190. Vi kan ikke avgjøre om det er vevd i Norge eller er importert. Selv om det skulle være norsk, er det ingen ting som tyder på at billedveving fant fotfeste i Norge i middelalderen. Tre lange, friseformete tepper fra domkirken i Halberstadt er vevd mellom 1170 og 1200 og fremstiller scener fra Bibelen.

Forbildene til disse teppene må være laget av kunstnere som behersket tidens lineært dekorative stil. Selve vevingen ble for det meste utført på frihånd, men man kunne markere de viktigste linjene i mønsteret ved å tegne dem av på renningstrådene. Fra renessansen ble det vanlig å plassere forbildet (kartongen) i full størrelse rett bak renningen og veve direkte etter det.

Under høy- og sengotikken ble nåværende Frankrike et sentrum for billedveving. Berømt er en serie med motiver fra Apokalypsen i domkirken i Angers, vevd ved Nic Batailles atelier mellom 1375 og 1380. Komposisjonen er fremdeles lineært friseformet, men stadig flere naturelementer kommer inn.

Den store blomstringen innen europeisk billedveving fant sted i de følgende århundrene i Frankrike og Flandern, cirka 1400 med Arras som sentrum, på 1500-tallet med Tournai og Brussel. Også Paris og Tours var viktige vevsentre. Stilistisk nærmet renessanseteppene seg etter hvert tidens maleri, med dets perspektiviske fremstillinger og naturalistiske detaljer. Kjente kunstnere leverte iblant utkast til billedtepper.

Et berømt eksempel er en serie med scener fra apostlenes liv etter Rafaels kartonger, vevd i Brussel i Pieter van Aelsts verksted (påbegynt 1516). Ved siden av teppene med figurfremstillinger spilte også de såkalte verdurer med detaljrike plantemotiver en stor rolle på 1500- og 1600-tallet, vevd blant annet i Oudenaarde. Også antikke scener, landskaps- og arkitekturmotiver, grotesker og rent dekorative ornamenter var populære.

På grensen til 1600-tallets maleriske stil står Pietro Candidos månedsserie, mens tepper etter Peter Paul Rubens' og Jacob Jordaens' kartonger viser barokken på sitt frodigste. Med Ludvig 14s regjeringstid fikk billedvevingen et oppsving i Frankrike. I den kongelige manufaktur les Gobelins ble det blant annet vevd etter kartonger av Charles Le Brun. De viste scener fra kongens liv, fra historie og mytologi. Verkstedene i Aubusson og Beauvais fulgte opp med tilsvarende emner, også de i en høyt utviklet teknikk.

Renessansens billedveving i Tyskland og England var påvirket av utviklingen i Flandern og Frankrike. Viktige verksteder ble grunnlagt i Berlin, Dresden og Würzburg samt i London (Mortlake, cirka 1620). De samme impulsene utenfra gjorde seg til dels gjeldende i Norden, hvor det for eksempel ble opprettet kongelige danske flamskveverier i Helsingør i 1578, under ledelse av utenlandske mestere.

Europas billedveving hadde en nedgangsperiode på 1800-tallet. Blant årsakene er dels den industrielle revolusjon og innføringen av maskinvevstolen, dels nye stilidealer. Med jugendepoken på slutten av 1800-tallet oppstod det en fornyet interesse for billedveving. I Frankrike førte dette blant annet til at tradisjonsrike verksteder som les Gobelins fra cirka 1915 igjen utførte billedvevnader etter kartonger av kjente kunstnere. Jean Lurçat var en av pionerene i 1930- og 1940-årene.

Fortsatt eksisterer det enkelte større verksteder, som Abusson i Frankrike, som vever etter kartonger laget av ulike kunstnere. Fra 1960-årene ble det imidlertid stadig vanligere at tekstilkunstnere vevde sine egne billedtepper. Polakkene, anført av Magdalena Abakanowicz, ble viktige for utviklingen av en friere uttrykksform.

I løpet av 1600-tallet må kjennskapen til billedveving ha spredt seg til enkelte norske bygder, og på 1700-tallet fikk man en etterblomstring av denne vevkunsten, blant annet i Gudbrandsdalen og på Vestlandet. I bygdemiljøene var det kvinnelige spesialister som vevde, med putetrekk og sengetepper som de viktigste produktene. Den stilistiske utviklingen gikk fra forholdsvis naturalistiske mot stiliserte, flatepregete former. Religiøse motiver dominerer på teppene, mens putetrekkene ofte har ornamentale mønstre. Som forbilder har man etter alt å dømme brukt andre tepper.

På slutten av 1800-tallet oppstod det en ny interesse for billedveving, inspirert blant annet av det arbeidet kunstindustrimuseene i Oslo, Bergen og Trondheim nedla i å gjenoppvekke de gamle norske vevtradisjonene. Frida Hansen spilte en grunnleggende rolle gjennom sitt vevatelier, sitt fargeri og sin undervisningsvirksomhet. Hennes veggtepper og innredningstekstiler er først og fremst preget av internasjonal jugendstil, men også av nasjonale strømninger.

Gerhard Munthes tegninger, som var utført i en personlig, stilisert stil dels forankret i nasjonal grunn, dels inspirert av japansk kunst, ble brukt som kartonger for vev. Etter andre verdenskrig fikk norsk billedveving nok en renessanse. Kunstnere som Axel Revold, Kåre Jonsborg, Håkon Stenstadvold med flere laget kartonger med utpreget tekstil karakter, og vevere som Else Halling eksperimenterte med tekniske detaljer.

En særpreget og kunstnerisk høytstående innsats ble gjort av Hannah Ryggen fra 1930-årene, med selvkomponerte vevnader i en fri, ekspressiv stil. Synnøve Anker Aurdal var en av de mest markante skikkelsene innen norsk tekstil billedkunst i etterkrigstiden. Hun utviklet et personlig formspråk preget av de modernistiske tendensene i samtidens billedkunst. Brit H. Fuglevaag var blant de første som lot seg inspirere av de nye strømningene fra Polen i 1960-årene. I dag er det fortsatt mange tekstilkunstnere med billedvev som uttrykksmiddel, blant andre Marianne Magnus, Tove Pedersen og Ingunn Skogholt.