billedstøping

Den eldste formen for støping av bronse og edle metaller er voksmetoden, til vanlig kalt lost wax. Da lages modellen til en figur av voks og omgis med en kappe av plastisk materiale, leire eller gips. Når kappen er tørr, smeltes voksen ut, og metallet fylles i tomrommet. Når metallet er stivnet, slås støpeformen i stykker. Ved en slik fremgangsmåte kan det med andre ord bare tas én avstøpning av hver modell. Ved større arbeider, hvor det er uhensiktsmessig med massive avstøpninger, får voksmodellen en kjerne av ildfast materiale. Deretter omgis modellen av en leirkappe. Ved tørking i en ovn smelter voksen og renner ut gjennom åpninger i leirkappen. Deretter fylles bronse i tomrommet mellom kjernen og kappen. Voksmetoden brukes fremdeles mye i Frankrike og Italia, men lite i Norge.

I Norge var det på 1500-tallet og frem til 1800-tallet vanlig å støpe i fin sand. Et relieff i skåret tre ble presset ned i sanden og dannet så et negativt relieff. Utsparingen i sanden ble fylt med smeltet metall. Sandstøpingen var enkel. Ulempen var at platene til jernovnene var tykke og tunge.

Det vanlige er nå å støpe etter modeller i gips. Formen blir gjerne laget i sand, som regel i flere deler. Dersom modellen er komplisert, deles den opp, og de enkelte deler støpes for seg og sveises eller skrus sammen senere. Rundskulpturer støpes i regelen hule, ved at det anbringes en kjerne av sand i formen, holdt ute fra formens innside med metallstenger. Mellomrommet mellom kjernen og formen blir så fylt med det flytende metallet. Når større arbeider skal støpes i ett stykke, får formen et system av kanaler, som dels skal danne tilløp for metallet, dels avløp for luften. Etter støpingen banker man ut kjernen, og fra det ferdigstøpte metallet fjernes merkene etter sammenføyninger, kanaler og støttestenger. En finere bearbeidelse av metallets overflate foregår ved siselering, patinering og så videre.