karosseri

Bilens karosseri blir også omtalt som overstell. Før cirka 1980 var det vanlig med todelt karosseri, og overstellet var da den delen som stod øverst. Overstellet var satt oppå et understell, også kalt chassis eller ramme, hvor motor, hjuloppheng og drivverk var montert. Rammen var da viktig for styrken på bilens konstruksjon.

For å redusere bilens vekt har selvbærende karosseri (også kalt monocoque-konstruksjon) etter hvert blitt det vanlige på personbiler. Disse er konstruert slik at styrken ligger i selve karosseriet. Motor, drivverk og hjuloppheng er montert direkte i karosseriet.

De kjøretøyene som fortsatt har ramme, er stort sett store biler som enkelte større SUVer, pickuper, lastebiler og busser.

Karosseriet består i hovedsak av formpressede stålplater i tykkelse 0,5–3 millimeter. Noe av fordelene med stål, er at materialet har god formbarhet og styrke, samt at det ved legering (tilsetning av andre metaller) kan få helt nye egenskaper. Det er også forholdsvis enkelt å arbeide med. Det kan lett sammenføyes og sveises, som regel med punktsveising.

Spesielle typer karosseristål kan legeres opp til svært høy styrke (fasthet), typisk 4–6 ganger vanlig stål. Disse har gjerne en bruddfasthet på 250 MPa (megapascal). Avanserte HSLA-legeringer (High Strength, Low Alloy, også kalt mikrolegerte finkornstål eller konstruksjonsstål) brukes i sammenføyninger på utsatte steder, og yter 1000–1250 MPa eller mer.

De sterkeste ståltypene brukes rundt kupeen (rommet hvor fører og passasjerer befinner seg). I bilens front og bakende har den kollisjonssoner som komprimeres ved sammenstøt. Disse sonene er der for å absorbere kreftene som oppstår ved en kollisjon, og dermed redusere skade på fører og passasjerer.

Utviklingen av karosseriet og bruken av mange forskjellige typer metall og kunstfiber er gjort blant annet for å sikre fører og passasjerer ved en ulykke. Sterkere stål gir dessuten lettere biler enn ved bruk av en ordinær ståltype, siden det da kan brukes tynnere stålkonstruksjoner.

Eksempel på andre materialtyper er:

• Legeringer av aluminium eller magnesium
• Plast og legeringer/forsterkningstilsetninger til plast
• Varmeherdet harpiks med glassfiber eller karbonfiber
• Glass

En tom, mellomstor bil veier om lag 1400 kilo. Av dette utgjør drivverk, nakent karosseri, hjuloppheng og innredning rundt 1000–1100 kilo. Resten er hjul, dører, glass og støydemping med mer. Karosseriet alene veier cirka 300–500 kilo.

Det er viktig fra et miljøperspektiv å redusere bilens vekt. Dette reduserer drivstofforbruket og forlenger rekkevidden (gjelder spesielt elbiler). Redusert vekt vil også bedre motorens ytelse, siden den får mindre vekt å flytte på. Bilen oppnår dessuten bedre styringsrespons.

Mange bilprodusenter arbeider derfor aktivt med å finne lettere konstruksjoner. Lettmetall og karbonfiber gir lavere vekt, men øker også produksjonskostnadene siden aluminium og karbonfiber er vesentlig dyrere enn stål.

Noen fabrikker bruker lettmetall i hele eller deler av karosseriet, og BMW, Jaguar, Mercedes Benz og Audi, med flere, har bygget bilmodeller helt i aluminium. For eksempel beregnet Mercedes i 2011 at modellen SL fikk en vektbesparelse på 140 kilo ved å bygge karosseriet i 89 prosent aluminium. Jaguar beregnet i forbindelse med sin modell I-Pace at de reduserte vekten på karosseriet fra rundt 480 kilo til 290 kilo ved å bruke aluminium. Det har også blitt konstruert biler i karbonfiber og kenaf (for eksempel BMW i3), noe som også har vist seg å gi stor vektreduksjon.

Plast og plastlegeringer brukes i økende grad, siden plast veier enda mindre enn aluminium. Det brukes nesten bare termoplast (smelteplast), særlig siden disse plasttypene er lett formbare og kan resirkuleres.

Målet for de fleste bilprodusenter i dag er å skape biler som fra produksjon til skroting lager et så lite miljøavtrykk som mulig. Ved å bygge karosseriet og bilens andre bestanddeler i miljøvennlige produkter kan den i større grad resirkuleres.

• bil