bifil

Omtrentlige anslag indikerer at 5,5 % av kvinner og 2 % av menn oppgir å være bifil i spørreundersøkelser, mens 1,3 % av kvinner og 1,9 % av menn oppgir å være homofile eller lesbiske. Dette kan tyde på at bifile er den største undergruppen i LHBT-paraplyen. Mye tyder dessuten på at flere kvinner enn menn identifiserer seg som bifile, altså at flere kvinner enn menn tør å kjenne på eller leve ut bifile følelser og bifil seksuell praksis. Dette kan igjen skyldes at andelen personer som identifiserer seg som bifil, henger sammen med graden av aksept i samfunnet og kjønnsroller. Det er heller ikke uvanlig å ha hatt seksuelle erfaringer med personer av samme kjønn i puberteten, uten at dette fører til en identitet som bifil.

I både nasjonale og internasjonale undersøkelser rapporterer bifile flere levekårsvansker knyttet til psykisk helse, tilknytning til arbeidslivet og diskriminering. Både nasjonale og internasjonale undersøkelser indikerer dessuten at bifile møter fordommer knyttet til forestillinger om at biseksualitet egentlig ikke finnes. Dette kan være forestillinger om at det ikke er mulig å være tiltrukket av flere kjønn. Denne formen for mangel på anerkjennelse av egen seksualitet ansees spesifikk for bifile. Det kan for eksempel dreie seg om personer som har vært i langvarige forhold med samme person, for eksempel en person av samme kjønn, hvis bifile identitet dermed ikke anerkjennes av andre. Bifile kan møte slike invaliderende holdninger i storsamfunnet, ved at deres tiltrekning mot det motsatte kjønn ikke tas på alvor. Men bifile kan også møte diskriminering blant homofile og lesbiske ved at deres tiltrekning til personer av motsatt kjønn ikke anerkjennes.

Denne diskrimineringen anses typisk å henge sammen med at bifile bryter med forestillinger om at seksuell orientering og seksuell identitet er klart atskilte fra hverandre, altså at seksualiteten og det seksuelle begjæret ikke kan rettes i flere retninger. Dette kan gjerne beskrives som en forventning om monoseksualitet, altså at det seksuelle begjæret kun kan rettes mot ett kjønn. Dette til tross for at seksualundersøkelser, blant annet Kinsey-rapportene, i flere tiår har vist at mennesker rapporterer både likekjønnsbegjær og seksuell praksis med personer av flere kjønn, uavhengig av seksuell identitet. Altså at seksuelle tanker og følelser mot personer av flere kjønn er langt vanligere enn det man tradisjonelt har tenkt.

Diskriminering og fordommer mot bifile antas dessuten å henge delvis sammen med negative fremstillinger av bifile i film, litteratur og andre kulturuttrykk. Det har i det hele tatt vært en tendens til at bifile har havnet i skyggen av rettighetskampen for lesbiske og homofile, eller at behovet for å kjempe frem anerkjennelse for homoseksualitet delvis kan ha skjedd på bekostning av en erkjennelse av at noen mennesker har et biseksuelt potensial. Innen skeiv teori forstås denne tendensen i lys av at den homofile rettighetskampen i stor grad har bygget på en forestilling om at homofile er diametralt forskjellige fra heterofile, altså at homoseksuelle tendenser ikke er mulige blant heterofile. Bifile personer kan i så måte være en påminner om at det bifile potensialet er mer allmennmenneskelig.

• biseksualitet
• heterofili
• heteronormativitet
• homofili
• seksualitet
• seksuell identitet
• seksuell orientering
• skeiv

• Anderssen. Norman med flere (2021): Seksuell orientering, kjønnsmangfold og levekår. Resultater fra spørreundersøkelsen 2020. Universitetet i Bergen.
• American Psychological Association (2017). Understanding Bisexuality. APA Resources.
• J. Michael Bailey og kolleger (2016). Sexual orientation, controversy, and science i tidsskriftet «Psychological Science in the Public Interest», årgang 17, nr. 2. https://doi.org/10.1177/1529100616637616