bevisumiddelbarhet

I en rettssak må partene føre bevis for de faktiske forhold som er relevante for å løse saken. Bevisumiddelbarhetsprinsippet går ut på at bevisene skal føres mest mulig direkte for den dømmende rett. Prinsippet gjennomføres på litt ulike måter i ulike land. I noen land betyr bevisumiddelbarhet at beviset føres direkte for den domstolen som skal avgjøre spørsmålet, men ikke nødvendigvis for de personene som skal avsi dommen. I andre land, Norge for eksempel, forstås bevisumiddelbarhet slik at bevisene skal føres mest mulig direkte for de personene som skal avsi dommen. Det betyr at vitner, for eksempel, skal gi sin forklaring direkte til dommerne.

Bevisumiddelbarhetsprinsippet har tradisjonelt blitt oppfattet slik at den som forklarer seg, skal oppholde seg i samme rom som dommeren, men i nyere tid har det stadig oftere blitt åpnet for at vitner forklarer seg ved bruk av fjernteknologi. Da vil gjerne dommerne sitte i et rettslokale sammen med partene mens vitnene deltar med hjelp av telefon eller video.

Prinsippet om at bevisene skal føres direkte foran de dommerne som avgjør saker, anvendes både i tingretten og lagmannsretten, men ikke i Høyesterett.

Begrunnelsen for bevisumiddelbarhetsprinsippet er først og fremst at bevisene da føres i sin beste form. Å føre bevisene direkte foran dommerne medfører at man får færre feilkilder enn det man ellers ville fått. Ved at bevisene føres direkte for dommerne, og gjerne også partene og deres advokater, blir det også lettere å stille spørsmål om beviset og å trekke frem problematiske sider ved beviset.