bevismiddel – retorikk

Bevismiddel er i retorikken et virkemiddel som brukes for å overbevise leseren eller lytteren.

Den opprinnelige definisjonen av retorisk bevismiddel stammer fra Aristoteles. Han innførte et hovedskille mellom «tekniske» og «ikke-tekniske» bevismidler.

Ikke-tekniske bevismidler er bevismidler som ikke er retorikkfaglige. Dette er altså de faktiske omstendighetene, konkrete gjenstander og så videre. Dette er ikke virkemidler som gis av retorikken, men det er nødvendig med retorisk kompetanse (altså «teknisk» kompetanse) for å vite hvordan de skal benyttes for å overbevise publikum.

Tekniske bevismidler er de som har direkte med retorikkfaget å gjøre, særlig språklige virkemidler. Det kan være nyttig å se på bevismidlene som retoriske strategier og ressurser, eller som faglig kompetanse. En god retor vet hva som skal sies når, hvordan det skal uttrykkes, og hvordan publikum kan tenkes å reagere. Når Aristoteles betegner slik kunnskap som kunnskapen om bevismidler, handler det om at en del elementer fungerer overbevisende i mange ulike sammenhenger, på tvers av ulike tekster. For Aristoteles er de tett knyttet til allmennmenneskelige psykologiske mekanismer.

Den aristoteliske tradisjonen deler bevismidlene i tre:

• etos, som angår taleren
• logos, som angår saken
• patos, som angår tilhørernes følelser

Dette betyr at retorisk overbevisning avhenger av hvordan taleren fremstiller seg overfor publikum, hvordan han eller hun utnytter sakens fakta, og hvordan publikums følelser blir påvirket og anvendt. En god taler virker personlig overbevisende, stiller med en godt forklart sak, og vet hvordan publikum tenker og føler og denne saken.

Denne tredelingen av bevismidlene svarer dermed til den moderne kommunikasjonsteoretiske inndelingen i avsender, innhold og mottaker, og beskriver faktorene man må ta hensyn til for å analysere en kommunikativ situasjon.

Et budskap eksisterer ikke uavhengig av den som utformer det, og må utformes forskjellig avhengig av hvem som skal motta det.

• retorikk
• kommunikasjon