bevismiddel – retorikk

Bevismiddel, en kilde til overbevisning. Den opprinnelige definisjon stammer fra Aristoteles, som innførte et hovedskille mellom "tekniske" og "ikke-tekniske" bevismidler. "Ikke-tekniske" er bevismidler som ikke er retorikkfaglige, altså de faktiske omstendighetene, konkrete gjenstander, og så videre. Dette er ikke bevismidler man som gis av retorikken, men det er nødvendig med retorisk kompetanse, altså teknisk kompetanse, for å vite hvordan de skal benyttes.

"Tekniske" bevismidler er de som har direkte med retorikkfaget å gjøre, særlig språklige virkemidler. Innen denne forståelsesrammen kan det være nyttig å se på bevismidlene som retoriske strategier og ressurser, eller som faglig kompetanse. En god retor vet hva som skal sies når, hvordan det skal uttrykkes, og hvordan publikum kan tenkes å reagere. Når Aristoteles betegner slik kunnskap som kunnskapen om bevismidler, handler det om at en del elementer fungerer overbevisende i mange ulike sammenhenger, på tvers av ulike tekster. De er for Aristoteles tett knyttet til allmennmenneskelige psykologiske mekanismer.

Den aristoteliske tradisjonen deler bevismidlene i tre: Vi har etos, som angår taleren, logos, som angår saken, og patos, som angår tilhørernes følelser. Dette betyr at retorisk overbevisning avhenger av hvordan taleren fremstiller seg overfor publikum, hvordan han eller hun utnytter sakens fakta, og hvordan publikums følelser blir påvirket og anvendt. En god taler virker personlig overbevisende, stiller med en godt forklart sak, og vet hvordan publikum tenker og føler og denne saken.

Inndelingen av bevismidlene svarer dermed til den moderne kommunikasjonsteoretiske inndelingen i avsender, innhold og mottaker, og beskriver faktorene man må ta hensyn til for å analysere en kommunikativ situasjon. Et budskap eksisterer ikke uavhengig av den som utformer det, og må utformes forskjellig avhengig av hvem som skal motta det.