Under rettergang søker partene gjennom fremleggelse av bevis å overbevise retten om fakta som er relevante for saksutfallet. Begrepet bevis har således i prosessuell terminologi en dobbelt betydning:

1) Retten får seg forelagt bevismidler: muntlige utsagn (fra parter, vitner o.fl.), skriftlige erklæringer, eller tinglige bevis.

2) Fremleggelsen av bevis skjer for å skape den nødvendige overbevisningsgrunn hos retten. Bevismidlene fremlegges for retten gjennom bevisførsel. For denne gjelder som hovedregel bevisumiddelbarhet: bevismaterialet fremlegges umiddelbart for den dømmende rett, med avhør direkte for denne. Prinsippet om bevisumiddelbarhet gjelder ikke for saker som går for Høyesterett. Parter og vitner avhøres i slike saker ved bevisopptak utenfor hovedforhandling, og disse bevis fremlegges gjennom opplesning middelbart for Høyesterett. Sakkyndige kan avhøres umiddelbart for Høyesterett.

Ved avslutningen av bevisførselen foretar retten en avveining av sakens bevis, såkalt bevisbedømmelse. I moderne rett gjelder prinsippet om den frie bevisbedømmelse: retten bedømmer på fritt grunnlag de fremlagte bevis, uten særskilte fordringer til bevismidlets art eller vekt. Er retten etter bevisførsel og bevisbedømmelse i tvil om et faktisk forhold, må tvilen gå ut over en av partene. Denne sies da å ha bevisbyrden. I tvistemål er det ikke noen alminnelige regler om bevisbyrde. I straffesaker har påtalemyndigheten, som hovedregel, bevisbyrden. Ansees beviset utilstrekkelig til å overbevise retten, som altså er i rimelig tvil, må tiltalte frifinnes (in dubio pro reo).

Lenge hersket en formell bevisteori. Beviset ble ført ved rent ytre kjensgjerninger: renselsesed, meded, jernbyrd, vann- eller ildprøve m.m. Det ble her lagt vekt på om beviset var ført i de rette former. Overgangen til en materiell bevisteori som legger vekt på dommerens overbevisning om de relevante fakta, skjedde via en legal bevisteori. Loven angav hvilke bevismidler som var tillatt (med krav om vitners habilitet og om antall av sammenfallende prov). Christian 5s Norske Lov inneholdt denne regel: «vidne er ei mindre end to personer overensstemmende og utdi en ting» (1-13-1). Den franske rett under Napoleon hadde en skarp regel i denne henseende: «En hedersmann kan ved sitt vitneprov ikke få dømt en kjeltring, mens to kjeltringer ved sine prov kan få dømt en hedersmann».

Ved vedtakelsen av straffeprosessloven i 1887 ble den materielle bevisteori fullt gjennomført, med stadfestelse av den frie bevisbedømmelse. Tilsvarende gjelder for den nåværende straffeprosessloven av 22. mai 1981 og for sivile saker tvisteloven av 17. juni 2005.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.