Bevis er det partene i en rettssak bruker for å overbevise dommeren om faktiske forhold som er relevante i saken. De ulike bevisene pleier man å dele inn i ulike typer bevismidler, det vil si vitneutsagn, partsforklaringer, sakkyndige og realbevis (blant annet gjenstander, dokumenter og digitalt lagret informasjon). Dommerne i saken vil, basert på bevisene som er ført, ta stilling til om det relevante faktiske forhold er godt nok bevist. Reglene om hvor godt et faktisk forhold trenger å være bevist, kalles beviskrav.

Bevisføring

Reglene om føring av bevis finner man i tvisteloven for sivile saker og straffeprosessloven for straffesaker, men lovene bygger på de samme grunnprinsippene.

For det første gjelder et prinsipp om fri bevisføring, det vil si at partene i utgangspunktet kan føre alle bevis som er relevante og som kan ha bevisverdi. En del unntak fra dette følger av reglene om bevisforbud og bevisfritak, noe som for eksempel medfører at det som hovedregel ikke kan føres bevis om forhold som har kommet frem i en fortrolig samtale mellom lege og pasient, det kan ikke uten videre føres bevis som har blitt anskaffet på ulovlig måte og som hovedregel kan det ikke føres bevis om forretningshemmeligheter.

For det andre gjelder et bevisumiddelbarhetsprinsipp, det vil si at bevisene skal føres direkte for den dømmende rett. Vitner og parter skal derfor forklare seg direkte foran dommerne under hovedforhandlingen, og det sentrale innholdet i dokumenter blir normalt lest opp under forhandlingen. Bevisumiddelbarhetsprinsippet kommer til anvendelse både for saker i tingretten og i lagmannsretten, men ikke for saker som behandles av Høyesterett.

For det tredje gjelder et kontradiksjonsprinsipp, det vil si at enhver part skal få mulighet til å imøtegå bevis som motparten har ført. Man har både en rett til å påpeke svakheter i motpartens bevisføring og til å føre egne motbevis.

Bevisvurdering

Etter at bevisføringen er ferdig, må dommerne vurdere eller bedømme bevisene. I moderne rett gjelder prinsippet om den frie bevisbedømmelse, det vil si at det ikke gjelder regler for hvor høy bevisverdi de ulike bevismidlene har. I stedet gjør dommeren en selvstendig vurdering i hver enkelt sak om hvor sterkt det faktiske forholdet er underbygget av de bevisene som er ført. Dommeren skal gjøre en helhetsvurdering av det samlede bevisbilde i saken, og dommeren skal vurdere om det faktiske forholdet er godt nok bevist til at beviskravet er oppfylt. Mens beviskravet er svært strengt i straffesaker, er det betydelig lavere i de fleste sivile saker.

Loven stiller ingen krav om at dommerne må følge en bestemt metode i bevisbedømmelsen, men noen metoder for å vurdere bevis har blitt utviklet og anbefalt fra teoretikere. Enkelte har anbefalt at dommere bør anvende sannsynlighetsregning for å vurdere bevis, mens andre har hevdet at dommeren heller bør vurdere plausibiliteten til de fortellingene partene har presentert. En tredje metode, som langt på vei er en kombinasjon av de to foregående, er basert på at dommeren bør undersøke om bevisene lar seg forklare ut fra de faktiske forholdene som en part har presentert.

Rettshistorie

I tidligere tider gjaldt det egne regler som enten anga hvor sterk bevisverdi de ulike bevisene hadde eller anga konkret hvor mange bevis av en bestemt type som var tilstrekkelig. I deler av middelalderen var det sterke innslag av et formelt bevissystem. Beviset ble da ført ved rent ytre kjensgjerninger: renselsesed, meded, jernbyrd, vann- eller ildprøve (se gudsdom) med mer. Senere fikk man en gradvis overgang til et legalt bevissystem der loven typisk presiserte hvor mange vitner som var nødvendige og dessuten anga hvilke bevismidler som var tillatt. Et eksempel her er Christian 5s Norske Lov som hadde denne regelen: «vidne er ei mindre end to personer overensstemmende og utdi en ting» (1-13-1). Den franske rett under Napoleon hadde en skarp regel i denne henseende: «En hedersmann kan ved sitt vitneprov ikke få dømt en kjeltring, mens to kjeltringer ved sine prov kan få dømt en hedersmann».

I dag gjelder som sagt et fritt bevissystem, noe som kjennetegnes av de nevnte prinsippene om fri bevisføring og fri bevisvurdering. Dette systemet vokste frem gradvis gjennom endringer av praksis, og systemet var etablert da den forrige straffeprosessloven ble vedtatt i 1887.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg