Beverekorn, gnagerart i fjellbeverfamilien. Det er eneste art i familien. Beverekornet har mange «primitive» karakterer, samtidig som det også har spesialiserte karakterer. Det er dermed en litt merkelig art, men det er verken bever eller ekorn.

Beverekornet har en kraftig og tett kropp med korte føtter, tilpasninger til et gravende levesett. Kroppslengden er 23-43 cm, mens halen kun er 2-5 cm lang. Det veier mellom 0,6 og 1,4 kg, hannen er litt større enn hunnen. Hodet er bredt og flatt, snuten butt. Kinntennene vokser hele livet (som fortennene), noe som ikke er vanlig hos gnagere. Pelsen er brun av farge, kort og tett. Ørene er korte, men godt synlige, med en kvit flekk under hvert. Øynene er ganske små.

Beverekornet lever i fuktige tempererte og alpine skoger. Nyrene er enkle og kan ikke konsentrere urinen, så det er avhengig av god tilgang på vann. Det er også en god svømmer. Det spiser utelukkende planteføde, mest blader. Noen av plantene er giftige eller vanskelige å fordøye for andre arter. Beverekornet gjærer føden i den bakre del av tarmen og spiser den fordøyde maten om igjen for å få tak i næringen. Mesteparten av tida tilbringes i gangsystemet eller i en åpning, de er sterkt utsatt for predasjon over bakken. Det drar gjerne maten med seg inn i gangen for å spise den der.

Beverekornet graver jordganger og huler i elvebredder og fuktige områder. Gangsystemet utgjør det meste av dets leveområde. Om høsten samler beverekornet seg en haug av tørka planter utenfor huleåpningen. Dette lageret er både vinterføde og reirmateriale. Dyret er aktivt hele vinteren og sover ikke vintersøvn. Beverekornet er glad i spirende planter og kan derfor gjøre skade for skogbruket. Dets iver etter å grave er heller ikke alltid populært hos mennesket. Det er spesielt langs kysten at beverekornet kommer i konflikt med mennesker, i høyereliggende områder lever det temmelig ubemerka.

Beverekornet er utbredt lengst vest i Nord-Amerika, fra havnivå og opp til tregrensa (3 200 meter over havet). Utbredelsesområdet er ikke veldig stort, men der den finnes er arten er temmelig vanlig. Arten som sådan er ikke trua, men et par at de sju underartene er det.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.