Bestøvning, overføring av pollen fra pollenbærerne til et arr (gjelder dekkfrøete planter) eller direkte til frøemnets munn, mikropyle (gjelder nakenfrøede planter).

Foregår bestøvningen innenfor én og samme blomst, kalles dette selvbestøvning (autogami); skjer den mellom de enkelte blomster på samme morplante eller samme skuddgruppe, kalles det nabobestøvning (geitonogami), som likevel er ensbetydende med selvbestøvning, sett fra et genetisk synspunkt. Overføres derimot pollen fra ett individs pollenbærere til et annet individs arr, kalles det fremmedbestøvning eller kryssbestøvning (allogami, xenogami). Det siste må nødvendigvis inntreffe hvis vedkommende planteart har enkjønnede (særbu) individer. Noen planter, for eksempel dyrket bygg og havre, er alltid selvbestøvere. Det samme gjelder kleistogame (eller lukkede) blomster, som setter frukt og frø uten at de har åpnet seg. Disse opptrer senere på året enn vanlige åpne blomster, men setter rikelig med frø, som for eksempel fioler og gjøkesyre. Særlig i arktisk-alpin flora er det mange selvbestøvende arter. Majoriteten av de viltvoksende plantene gir imidlertid intet, lite eller bare svakt utviklet frø ved selvbestøvning.

Dikogame planter har tokjønnede blomster med en rytme som forhindrer selvbestøvning, idet pollenbærerne og arret (eller arrene) i én og samme blomst utvikler seg til forskjellig tid. Hos enkelte arter, for eksempel skogstorkenebb, brister pollenknappene og tømmes for pollen før arrene er utvokst (førsthannlig eller protandrisk blomst). Hos andre, for eksempel hårfrytle og kjempe, utvikles arrene før blomstens pollenbærere trer i funksjon (førsthunnlig eller proterogyn blomst). Her blir det kryssbestøvning fordi de enkelte eksemplarene av samme art sjelden eller aldri blomstrer i takt med hverandre. Hvis pollenbærerne og arrene i en blomst modnes samtidig, sies arten å være homogam, og selvbestøvning inntreffer da ofte.

Selvsterile planter skiller ut stoffer som forhindrer at selvbestøvning fører til befruktning, enten ved at blomstens eget pollen forhindres i å spire på arret, eller at spiringen foregår så langsomt at pollen fra andre individer får forsprang på arret. Selvsterilitet er betinget av bestemte genetiske faktorer (sterilitetsfaktorer).

Ved herkogami forhindres selvbestøvning ved bestemte bygningsforhold i planten; pollenbærerne kan innta en slik stilling i forhold til arret at verken tyngdekraften, vind eller insekter kan bringe en blomsts pollen over på eget arr. En spesiell form for herkogami er etasjebestøvning (se heterostyli), der lengden på blomstenes griffel og pollenbærere divergerer. Dette finnes hos nøkleblom, kattehale med flere, og er oftest kombinert med absolutt eller høy grad av selvsterilitet.

Bestøvning kan foregå ved hjelp av vind, vann eller bestemte dyr, særlig insekter og nektaretende fugler, i visse tilfeller også nektarslikkende flaggermus (chiropterofili). Ved vindbestøvning (anemofili) er pollenet gjerne tørt og fint og produseres i store mengder, disse kan ha luftsekker som øker sveveevnen ytterligere. Pollenbærerne har ofte tynne, lett bevegelige pollentråder, og selve blomsten eller blomsterstanden kan være så «slarket» at den svaier ved det minste vindpust, for eksempel hos gress, kjempe, bjørk, or, osp, eik og bøk. Arrene er her gjerne frynsete eller fjærformede.Ved insektbestøvning er pollenet grovere og gjerne noe klebrig (pollenkitt), dessuten ofte utstyrt med pigger og andre utvekster, som får kornene til å klumpe seg sammen og henge fast på insektkroppen. Arrene er ofte klebrige. Arter med fuglebestøvning har gjerne rikelig, men tynn og noe slimet nektar i blomster som ofte er store, rørformede og sterkt fargede. Hos planter med vannbestøvning (hydrofili) kan pollenkornene være ormformede og vikle seg om arrene når de treffer dem, for eksempel hos ålegress.

Bestøvning må skilles skarpt fra befruktning. Som oftest fører bestøvning til befruktning og frøsetting, men slett ikke alltid. Ved frøavl i landbruk, hagebruk og skogskjøtsel spiller kjennskapet til vedkommende planters bestøvningsøkologi en avgjørende rolle, særlig fordi det knapt finnes to plantearter som forholder seg på nøyaktig samme måte. Ved fruktavl må sorter som er mer eller mindre selvsterile, plantes sammen med andre sorter som egner seg til kryssbestøvning, eller det må podes inn egne grener av en «bestøvningssort».

Mange planter har svært spesielle tilpasninger til bestemte bestøvningsmåter, og enkelte kan være helt avhengige av tilstedeværelsen av visse insekter, f.eks. humler eller sommerfugler, eller fugler, for eksempel kolibrier i Amerika, honningetere og solfugler i Australia, Asia og Afrika. Da for eksempel rødkløver ble innført til New Zealand på 1800-tallet, var den ikke i stand til å sette frø. Først da det ble innført humler, som tidligere manglet i New Zealands fauna, ble det dannet kløverfrø.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.