Det å ta i forvaring; konfiskering.

Beslag skal som straffeprosessuelt tvangsmiddel fremme tre alternative formål: 1) tjene som bevis i saken, 2) få hånd om ting som det kan bli tale om å gjøre til gjenstand for inndragning, 3) sikre at fornærmede får utlevert en ting han har krav på. Beslag reguleres av straffeprosessloven kapittel 16.

I prinsippet kan enhver ting som kan tjene som bevis for at et straffbart forhold har funnet sted beslaglegges som bevis. Begrepet ting omfatter her enhver gjenstand eller opplysning som er sikret manuelt eller elektronisk, herunder informasjon fra overvåkningskameraer og oversikt over telefontrafikk.

I enkelte tilfeller er beslag av dokumenter avskåret fordi de inneholder opplysninger om forhold som er undergitt taushetsplikt, eller som et vitne kan nekte å forklare seg om. Korrespondanse mellom en person og hans advokat eller lege om forhold som omfattes av advokatens eller legens taushetsplikt, vil f.eks. ikke kunne beslaglegges, verken hos advokaten/legen eller hos klienten. Hverken politiet eller retten har lov til å motta slike taushetsbelagte opplysninger.

Utleveres ikke tingen frivillig, kan påtalemyndigheten beslutte at tingen skal beslaglegges. En polititjenestemann kan uten slik beslutning ta foreløpig beslag når han foretar ransaking eller pågripelse, og ellers når det er fare ved opphold. Beslaget skal da forelegges påtalemyndigheten som straks bestemmer om det skal opprettholdes. Enhver som rammes av beslag skal straks underrettes om dette, med mindre retten har bestemt at underretning kan utsettes av hensyn til etterforskningen. Både den beslaget tas hos og den etterforskningen rettes mot anses som rammet av beslaget. Den som rammes kan bringe inn for retten spørsmålet om beslaget skal opprettholdes.

Beslaget faller bort senest når saken er endelig avgjort. Gjelder beslaget ting som er tatt fra noen ved en straffbar handling, utleveres tingen til fornærmede. Eventuell tvist om hvem som har rett til å få tingen utlevert, avgjøres av tingretten. Andre ting som er beslaglagt for å sikre bevis, vil normalt bli levert tilbake til den som de er beslaglagt hos. Er det reist krav om inndragning og kravet tas til følge, blir tingen uten videre statens eiendom, eller den hvis inndragning er foretatt til fordel for, når dommen er endelig. Blir inndragningskravet ikke tatt til følge, skal tingen tilbakeleveres til den som den er beslaglagt hos.

Særlige regler gjelder for beslag av brev, telegram eller annen sending som besittes av en postoperatør eller en tilbyder av tilgang til elektronisk kommunikasjonsnett eller elektronisk kommunikasjonstjeneste. Her kreves alltid kjennelse av retten for at politiet kan foreta beslag mens tingen er i teleoperatørens besittelse, og det er dommeren som i første omgang må gå gjennom det beslaglagte materialet for å se om det har betydning for saken (strpl. §§ 211 og 212). Brev kan imidlertid beslaglegges hos avsender eller mottaker etter de vanlige regler for beslag.

- Metodekontrollutvalgets redegjørelse

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.