Benk. Øverst: Forsete fra Hallingdal, 1700-tallet. – Nederst: Vendebenk fra Hjartdal, Telemark. Fra slutten av 1600-tallet. (Se også bilde under brugdebenk.)

T. Gjerdi. begrenset

Langstrakt sittemøbel. I middelalderen var den smale, veggfaste benken det alminneligste sittemøbel i byene og på bygdene. Moldbenken eller pallen hadde også den funksjon at når den var fylt med jord, hindret den kald trekk fra det meget utsatte punkt som sprekken mellom gulvet og veggen utgjorde. Fra norske middelalderloft kjenner vi også faste sitteplasser festet foran sengene, oftest foran to senger som var koblet sammen (tvillingsenger). Sagaen nevner en lang flyttbar benk som kunne plasseres foran bordet. Denne typen, som altså synes å ha forekommet i middelalderen, kom til å prege hver stue i nyere tid helt frem til i dag. De vanligste navnene på den har vært forsete eller langkrakk. En spesiell type som er kjent fra Setesdal, ble kalt brugdebenk og hadde sin faste plass ved ildstedet, åren.

En europeisk kjent benketype som i Norge går under betegnelsen vendebenk, antas å ha tradisjoner tilbake til middelalderen i Norden. En del slike benker skal ha hatt sin plass i kirkene. Ryggen kunne vippes over fra den ene siden til den andre.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.