La belle époque er et ofte brukt navn på perioden fra slutten av 1800-tallet frem til den første verdenskrig, først og fremst om franske forhold. Navnet har perioden fått i ettertid, da mange så på disse årene som en fredelig tid, preget av optimisme og fremtidstro.
En rekke nye oppfinnelser så dagens lys, de meget velhavende så ennå ingen alvorlige trusler mot sine privilegerte posisjoner og den organiserte arbeiderklassen hadde tro på fredelige reformer, fremskritt og sosial endring. Klasseforskjellene var store, adel og rike industriherrer bodde i slottslignende boliger mens fattigfolk levde under kummerlige forhold og utvandret i store antall til USA. Storbritannia var verdens ledende makt med sitt imperium, men også de andre europeiske stormaktene hadde kolonier.
Tidens stil og smak, der Paris var senteret, var preget av de velhavendes luksuriøse forbruk. Fransk nyrenessanse, nybarokk og art nouveau preget arkitekturen. Offentlige bygninger, jernbanestasjoner, bygårder og villaer ble ofte gitt overdådige utforminger. Det samme ser man i interiørene på første klasse i de store atlanterhavsbåtene som Mauretania og Titanic. Selv om en del ny og eksperimenterende kunst som pekte fremover, så dagens lys, var det den etablerte tradisjonskunsten som ble foretrukket av de toneangivende i samfunnet. Historikeren Eric Hobsbawm har påpekt at 1800-tallets Europa, det gamle Europa, ikke endret seg i 1900, men varte til 1914, da «lysene ble slukket».
I Norge, Sverige og Danmark, som klarte å holde seg utenfor verdenskrigen, kom ikke de store endringene og bruddet med det gamle før etter verdenskrigen.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.