Beising av tre består i en overflatebehandling med en væske, beis, for å gi det en ønsket farge uten å dekke vedstrukturen. Beisen skal kunne trenge noe inn i overflateporene og skal, i motsetning til malinger og lakker, ikke gi noe belegg, høyst en tynn hinne, på overflaten. En beis er derfor relativt lettflytende og inneholder kjemikalier eller fargestoffer i oppløst form eller dispergerte pigmenter som er meget finkornete og med liten dekkevne. Trebeisene kan inndeles i følgende typer:

Kjemiske beiser, som er de opprinnelige, og som vanligvis består av to vandige løsninger, en forbeis med garvesyre el.l. og en etterbeis med metallsalter som reagerer med forbeisen i veden og danner farge. En variant er lutbeis, som gir veden et gammelt utseende (antikkbeis).Vannbeiser og spritbeiser består av fargestoffer løst i vann eller sprit. De kan bl.a. komponeres slik at mindre kostbare tresorter (særlig ask og bøk) får utseende som edlere (mahogny, nøttetre, palisander, teak). Etter slik beising fordres gjerne beskyttende strøk av en klar lakk.

Oljebeiser er den beistype som brukes i størst mengde og særlig til utendørs treverk. De inneholder tørrende oljer og alkydharpiks (bindemidler), undertiden tjæreolje, videre pigmenter og sopp- og insektdrepende midler. Bindemidlene trenger noe inn i veden og gir dessuten en tynn overflatehinne. Dette beskytter veden mot lys og vekslende fuktighet. En variant er emulsjonsbeisene, hvor bestanddelene er emulgert i vann, ofte med tilsetning av latekser av akrylharpikser.

Dekkbeis er egentlig en mager, dekkende maling som lar vedens struktur stå frem som i relieff og derfor gir inntrykk av at flaten er beiset.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.