Beinskurd. Tronende Kristus. Tysk-romerske rike, 900-tallet.

SCODE. Begrenset gjenbruk

– Nederst: Polyptykon. Fransk arbeid, 1400-tallet.

SCODE. Begrenset gjenbruk

Beinskurd, fellesbetegnelse for nytte-, pryd- og kultgjenstander i elfenben, hvalrosstann, tenner av forskjellige dyr, horn og ulike dyrebein. Elfenben har hatt høy status både i nord og sør i verden. Hvalrosstann fra Nordishavets kyster har ikke bare vært viktig i Nord-Europa, men har også vært brukt – og sett på som særlig attraktiv – i bl.a. India. Siden 1800-tallet har beinskurd hatt mindre kunstnerisk betydning enn i tidligere perioder. I europeisk kunst har beinskurd vært et viktig innslag inntil 1700-tallet. For øvrig har slike arbeider gjort seg gjeldende i en lang rekke kulturer gjennom tidene.

Kina har kanskje den lengste historie på området. Til de viktigste beinskurdområder i verden hører også India, Sri Lanka, Indonesia, Myanmar og andre områder i Afrika og Asia. I nord har indianerne på nordvestkysten av Nord-Amerika og eskimoene stått for mye beinskurd.

Allerede fra paleolittisk tid er det i Europa og Asia bevart graveringer, relieffer og statuetter av dyr og mennesker. Senere finner vi høyt utviklet beinskurd i middelhavsområdet hos bl.a. egypterne og fønikerne. I antikkens Hellas fortsatte man den store tradisjonen ved Middelhavet, med statuetter, relieffer, intarsia osv. Berømt var greske chryselephantin-statuer med gull og elfenben, hvor kjernen var kledt med elfenben på de nakne partiene. Romerne satte også stor pris på beinskurd, men først fra 300-tallet kan nivået sammenlignes med hva man hadde oppnådd i Hellas og i de store førklassiske kulturer ved Middelhavet. Den høytstående senantikke og bysantinske beinskurd inkluderer kjente elfenbensarbeider som konsuldiptykene (406–540) og Maximianus' (542–52) bispestol i Ravenna. Middelalderens rike vesteuropeiske beinskurd til kirkelig og verdslig bruk – fra bispestavhoder til sjakkbrikker – står langt fremme i tidens kunsthistorie. Barokken og rokokkoen på 1600- og 1700-tallet var den siste blomstringsepoke for sjangeren.

I Norge har vi hatt beinskurd siden steinalderen, men først i middelalderen utviklet den seg til høytstående kunsthåndverk. Til finere arbeider bruktes hovedsakelig hvalrosstann, ellers var bein og horn vanlig. Fra 1100- til 1300-tallet er det bevart en rekke kunstverk som vitner om førsteklasses beinskjærere i Norge. Mest er bevart av romanske arbeider fra første del av perioden. Vi finner slektskap med utskjæringer i Nidarosdomen og på stavkirkeportaler i hvalrosstannarbeider, som f.eks. det stolbeinformete relikviegjemmet i British Museum eller stavhodet (Nationalmuseet i København) som ble funnet i 1715 på Munkholmen ved Trondheim. Yngre eksempler på norsk beinskurd er hornet fra 1200-tallet i Ste. Chapelle i Paris – kanskje en gave fra den norske kongen – og bispestavhodet med St. Olav fra 1300-tallet i Victoria & Albert Museum, London. Senere har Magnus Berg (1666–1739) fremstått som den betydeligste norske elfenbenskjærer i nyere tid, kjent for sin særpregete maleriske relieffstil. Fra 1690 var han i tre dansk-norske kongers tjeneste. Folkekunstens viktigste bidrag til norsk beinskurdhistorie er krutthornene fra 1600- og 1700-tallet. Dekoren er risset inn som skarpskårne tegninger, der bakgrunnsflaten delvis er skrapt bort slik at det blir et lavt toplansrelieff.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.