I førhistorisk tid ble jordbegravelse brukt allerede blant jegerfolkene i midtre og yngre paleolittisk tid og i mesolittisk tid; men skikken synes å være sjelden, og andre former må ha vært mer anvendt. Allerede da finner man likevel begravelse i huler og på bostedene og likeledes skikken å strø rødt fargestoff på likene. Det samme kan ofte konstateres i neolittiske kulturer og senere. Begravelsen var gjerne knyttet til større gravplasser. Ved siden av enkeltgraver forekom massegraver, som vel også må betraktes som familie- eller stammegraver, se megalittgrav. Forskjellig utstyr, skiftende i mengde og rikdom etter den dødes sosiale posisjon og etter de fremherskende skikker, ble gjerne gitt med i graven. Likbrenning ble praktisert alene eller ved siden av vanlig jordfestelse hos enkelte folkeslag fra 3000 f.Kr. Den ble aldri opptatt av egypterne, som la vekt på en omhyggelig behandling av likene for å bevare deres utseende (se balsamering og mumie). Ofte forekom store familiegravsteder som ble holdt høyt i ære, f.eks. hos grekerne, romerne og kineserne. Selve graven og gravmonumentet ble betraktet som den dødes bolig og etterlignet i sin innretning de levendes bosteder.

Begravelse i Nordens forhistorie gjenspeiler de vekslende skikker ellers i Europa. I yngre steinalder var ubrent begravelse fremherskende, først som individuell gravlegning, senere ofte i megalittgraver og i slutten av perioden igjen som enkeltgraver, en skikk som senere har vært beholdt. I løpet av bronsealderen innførtes likbrenning, restene av den døde ble da lagt i en urne og plassert i jorden. Dette fortsatte ned gjennom jernalderen til ca. Kr.f. Fra da av vekslet branngraver med ubrent begravelse. Mengden av gravgods varierer mye i de forskjellige periodene; allerede fra slutten av steinalderen opptrer jord- og steinhauger over graven, i jernalderen blir det også skikk å hedre den døde med bautasteiner.

Kristendommen opptok begravelse i huler fra jødene; senere brukte man jordbegravelse, og etter hvert utviklet jordfestelsen seg til en viktig religiøs handling, utført av geistligheten. Gravstedene ble samlet omkring kirkene på kirkegården, eller hvis den avdøde var særlig fremtredende, ble graven innrettet under kirkegulvet. I den første kristne tid var likbrenning tillatt, men ble senere forbudt som hedensk. I middelalderen og langt inn i nyere tid ble begravelse i selve kirkebygningene stadig hyppigere og var til slutt en fare for helsen. Murte graver eller steinkister, avpasset etter likets omriss, er spesielt for middelalderen.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.