baseerklæringen – Store norske leksikon

Baseerklæringen er en erklæring som den norske regjeringen gav i forbindelse med Norges tilslutning til Atlanterhavspakten i 1949. Her slår regjeringen fast at det ikke vil bli åpnet baser for fremmede lands stridskrefter på norsk territorium så lenge Norge ikke er angrepet eller utsatt for trusler om angrep.

Erklæringen kom som et svar på en henvendelse fra sovjetiske myndigheter, som fryktet NATO-baser i sitt nærområde. Baseerklæringen ble i praksis retningsgivende for norsk basepolitikk under den kalde krigen.

Kritikk

Baseerklæringen ble kritisert blant annet fordi den inneholdt såpass uklare definisjoner at myndighetene kunne tolke den i ulike retninger. Militære installasjoner bygd på norsk jord ble ikke definert som baser. Dette ble gjort først og fremst med investeringsmidler fra Nato, men også gjennom avtaler direkte med USA, blant annet om forhåndslagring av amerikansk militært materiell i Norge. Andre installasjoner omfattet sambandsstasjoner, navigasjonssendere og etterretningsstasjoner).

Med en endret sikkerhetspolitisk situasjon på 2000-tallet, og særlig etter Russlands invasjon av Ukraina i 2014 og fullskalainvasjon i 2022, ble det ny debatt om den norske basespolitikken. Allerede under den kalde krigen var den omdiskutert: Kritisert fra venstresiden for å være for liberal, fra høyresiden for å være for restriktiv. De samme politiske skillelinjene viste seg da en bilateral sikkerhetsavtale med USA ble inngått i 2022, og utvidet i 2024: Supplementary Defense Cooperation Agreement (SDCA).

Dette er en tilleggsavtale til tidligere inngåtte avtaler om forsvarssamarbeid, og introduserer et nytt begrep – omforente områder – som åpner for utvidet amerikanske tilstedeværelse, med utvidede rettigheter, på norsk jord.

Tilleggsavtalen med USA (SDCA)

Supplementary Defense Cooperation Agreement er et politisk rammeverk som legger til rette for økt militært samarbeid mellom Norge og USA. SDCA-avtalen bygger på mange tiårs nært utenriks-, sikkerhets- og forsvarspolitisk samarbeid, inklusive tidligere forsvarsrelaterte avtaler. Én av disse er den bilaterale samarbeidsavtalen som ble inngått i 2016, om en såkalt rotasjonsbasert stasjonering av et begrenset antall amerikanske soldater i Norge, først i Trøndelag, deretter også i Troms. Allerede denne ble kritisert som et brudd på norske basepolitikk, men kritikken ble besvart med at det ikke var snakk om permanent opphold i baser under amerikansk kontroll.

Den første tilleggsavtalen (SDCA) mellom Norge og USA ble inngått i april 2021 av regjeringen Solberg. Denne ble så utvidet i februar 2024 av regjeringen Støre. Den første avtalen omfattet fire såkalte omforente områder: Flystasjonene på Evenes, Rygge og Sola med flyoperative flater, og Ramsund orlogsstasjon. Den utvidede avtalen fra 2024 omfatter ytterligere åtte områder: Flystasjonene på Andøya, Bardufoss, Værnes og Ørland; Haakonsvern orlogsstasjon; Setermoen garnison samt skyte- og øvingsfelt; Osmarka fjellanlegg; og Namsen drivstoffanlegg.

Omforente områder

Konseptet omforent område defineres som et geografisk avgrenset område der USA får etablere installasjoner og utplassere soldater, i samråd med norske myndigheter, og der amerikanske styrker har rett til uhindret bruk. Det kan også være aktuelt med amerikanske investeringer i ny infrastruktur. Områdene vil være tilgjengelige for allierte styrker, men deler av dem kan være avgrenset til eksklusiv amerikansk bruk. I de omforente områdene kan USA trene og øve, utplassere styrker og lagre militært materiell og forsyninger.

Argumenter for og i mot SDCA

Fra norske myndigheter er det argumentert med at avtalen styrker det sikkerhetspolitiske båndet og det militære samarbeidet mellom Norge og USA, der USA defineres som Norges viktigste allierte. Samtrening med amerikanske styrker og tilrettelegging mot mottak av flere slike i krise og eventuell krig, og dermed en styrking av norsk forsvarsevne, er hovedformålet med de tilrettelagte områdene. Den norske regjering understreker at det er misvisende å kalle avtalen en baseavtale.

Diskusjonen om, og motstanden mot, avtalen har dels gått på et politisk og dels på et juridisk spor: Mens myndighetene med avtalen ønsker å forsterke samarbeidet med USA, mener motstandere at Norge dermed blir mer avhengig av USA og amerikansk militærmakt. Det er også uenighet om i hvilken utstrekning Norge avgir nasjonal myndighet (myndighetsoverføring) over hele eller deler av disse områdene, i strid med Grunnloven, når amerikanske myndigheter er gitt eksklusive rett til bruken av områder på norsk territorium, og er gitt rett til å straffeforfølge amerikanske soldater som forbryter seg mot norsk lov under sitt opphold.

Argumentet for inngåelsen av avtalene, som forutsetter Stortingets tilslutning, er at det også vil styrke det nordiske forsvarssamarbeidet som sådan, og innenfor Nato. Danmark, Finland og Sverige har inngått lignende, respektive avtaler med USA, Defense Cooperation Agreements (DCA), med 17 omforente områder i Sverige, 15 i Finland og tre i Danmark.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer (3)

6. februar skrev Christopher Vik

Denne artikkelen må utvides med hensyn på de såkalte "omforente områdene" for amerikanske baser.

6. februar skrev Christopher Vik

Jeg får forøvrig ingen treff på "Omforente områder" i leksikonet. Situasjonen i dag er at vi har amerikanske baser i Norge, at vi er i ferd med å få flere, og at dette skjer uten at temaet vies oppmerksomhet hverken her eller i media.

26. februar svarte Ida Scott

Hei! Takk for nyttig tilbakemelding. Vi skal få en fagperson til å se på artikkelen. Vennlig hilsen Ida Scott, redaksjonen.

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

Fagansvarlig for Norges historie fra 1945 til 1970

Nils Ivar Agøy

Professor i historie, Universitetet i Sørøst-Norge