barnebunad

Folkedrakt var den vanlige klesdrakten brukt av menn og kvinner til hverdags, helg og høytid. Voksne og barn hadde relativt like klær, den største forskjellen var at jenter hadde kortere skjørt og en del gutter gikk med knebukser. Folkedrakten kom etter hvert ut av bruk og ble erstattet av klær som ikke lenger hadde noe lokalt særpreg. Men ideen om «den norske bondens klær» levde videre i nasjonalromantikkens ånd – og ble etter hvert til bunader.

Bunadene ble i første omgang brukt til å danse folkeviseleik i på starten av 1900-tallet. Før dette var Hardangerbunaden blitt brukt som nasjonaldrakt, også kalt Nasjonalen. Dette gjaldt likevel bare et sjikt av befolkningen, blant borgerskapet i byene, eller de som gikk på folkehøgskole og sydde seg et eksemplar der. Samtidig som Nasjonalen kom i bruk, levde folkedrakten videre i mange bygder. Etter hvert vokste det fram et ønske om flere nasjonaldrakter eller bunader med røtter fra flere områder. Hulda Garborg lagde sin variant av Hallingstakken.

Mange av bunadene som oppsto, ble tegnet på fritt grunnlag, og parallellene til folkedraktene som likevel figurerer som et slags forbilde, er ofte helt fraværende. Barnebunadene presenteres som oftest samtidig med eller noe senere enn voksenbunadene og fulgte samme mønster som voksenbunadene: De oppsto i borgerskapet i byene og ble brukt som danseklær i leikarringer. Den første leikarringen for barn ble stiftet av Bondeungdomslaget i Oslo i 1924.

Mange av de første broderte bunadene ble utformet ved «Heimen» i Oslo. Kunstmaler Aksel Waldemar Johannessen var tilknyttet Det Norske Teatret, hvor han ble kjent med Hulda og Arne Garborg. I 1912 ble «Heimen tegnekontor» etablert av ekteparet Anna og Aksel Waldemar Johannessen i Oslo. De tegnet og produserte mønstre til bunader, ettersom interessen for bunad var økende. Mønster kunne bestilles per post, og deretter var det opp til hver enkelt å klippe og sy bunaden. Tegnekontoret gjorde god forretning og ble overtatt av Bondeungdomslaget i 1923, og har i dag navnet Heimen Husfliden. De broderte barnebunadene som ble utviklet hos Heimen, kom samtidig med eller noe senere enn voksenbunadene, og da i en noe enklere utgave. Det dreide seg mest om jentebunader.

Også Husflidens utsalg, som i flere byer ble opprettet allerede på slutten av 1880-tallet, utarbeidet flere bunader både til barn og voksne. Barnebunadene fikk ofte sin egen utforming ved at man, eksempelvis i Hardanger, forstørret en dåpslue som jentene tok i bruk til bunaden sin. Utformingen er generelt enklere, med færre detaljer og mindre broderi.

Selv om en bunad nå er definert ut fra hvilke stoffer, farger og snittmønster som skal brukes, bar den i perioder preget av tiden den ble laget i. Under og etter andre verdenskrig var det nærmest umulig å skaffe nye stoffer, og det var vanlig å bruke gamle, slitte klær, sprette dem fra hverandre, snu stoffene og sy nytt. Fra 1950-tallet fikk blåtøysbunaden – hverdagsbunaden for barn – en stor utbredelse. Det var et alternativ til den dyrere ullbunaden, slitesterk og lettstelt. På 1960-tallet tok den norsk tekstilproduksjon tatt fatt i etterspørselen. Solberg Spinderi produserte bomullsstoffer til hverdagsbunader og solgte dem sammen med mønsterpakker, slik at folk kunne sy selv.

Senere har det kommet mange barnebunader på markedet. Noen har vært i handelen i mange tiår, noen dukket opp rundt og i etterkant av OL på Lillehammer i 1994. En del av produksjonen av barnebunader foregår fortsatt i Norge, mens det er på dette området som i klesbransjen ellers; det er ofte laveste produksjonskostnad som gjelder, og derfor blir også en del laget i lavkostland.

Flere forhandlere selger materialpakker, og mange syr barnebunader selv. Av ferdigsydde bunader ble kan helgestakk fra Hallingdal og rutaliv og råndastakk fra Gudbrandsdalen nevnes. Mange rekonstruerte bunader har også barneutgaver fra samme tidsperiode som voksenbunaden.

Det at barn vokser, og kanskje vil trenge nytt pentøy allerede neste år, gjør at mange ikke ønsker å legge mye penger i barnebunaden. Det er ikke så mye som skiller en ferdig brodert og montert jentebunad fra en voksenbunad i arbeidsmengde, og prisen på en ferdig, håndbrodert barnebunad blir derfor relativt høy. Mange barnebunader er imidlertid montert slik at de lett kan sys om. Slik forlenges plaggets brukstid. Utover de håndbroderte bunadene i ull, finnes det mange ferdigsydde festdrakter på markedet.

• bunad
• barneklær
• draktsølv