Barasingha er et storvokst, utrydningstruet hjortedyr. I fri natur finnes den nå fåtallig i noen områder i Nepal og India, men det er barasinghaer i flere dyreparker og naturreservater.
Barasinghaen er storvokst og langbeint. Geviret hos voksne hanndyr er forgrenet og har vanligvis 12–15 tagger hos voksne individer. Skulderhøyde hos hanndyr er 110–135 cm og hos hunndyr 100–115 cm. Hunndyr veier om lag 120–150 kg. Voksne hanndyr er om lag 30 prosent tyngre enn hunndyr og med totalvekt på 170–210 kg, maksimum om lag 270 kg.
Pelsen er vanligvis rødbrun eller brun med en mørkere ryggstripe fra nakken til halerota. Undersiden, innsiden av beina og undersiden av halen er lysere. Vinterpelsen er mer grålig brun. Voksne hanndyr har mer eller mindre velutviklet ragg eller man i nakken og på halsen.
Kalver har lyse pelsflekker som forsvinner etter noen uker etter fødselen. Barasingha har store, brede ører, og geviret hos hanndyr er større og mer forgrenet enn hos de fleste andre asiatiske hjortedyr, ofte med 10–15 eller flere tagger. Geviret felles vanligvis i perioden januar-mars. Barasingha har lange, brede klauver som bærer godt på bløtt underlag.
Barasingha finnes i sumpområder, på gressletter, elvesletter, i skog og mangroveområder. Nærhet til vann synes å være viktig, og ulike populasjoner (av og til beskrevet som underarter) ser ut til å ha tilpasset seg ulike naturmiljø på måter som etter hvert også har preget deres morfologi og levevis. Kostholdet til barasingha preges naturlig nok av vegetasjonen i leveområdene, og består i hovedsak av gras, urter, vannplanter og løvverk.
Mesteparten av året opptrer hunndyr og ungdyr i egne grupper atskilt fra voksne hanndyr. I brunstperioden (september-januar) kan barasinghaer opptre i flokker på flere titalls individer. Voksne hanndyr forsøker da å kontrollere hunndyr mot rivaler med positurer, brøling og fysiske trusler. Hanndyras lydytringer kan ligne på eselbrøl.
Etter en drektighetstid på om lag 250 dager fødes kalven (vanligvis én) i perioden april-august. Fødselsvekten er om lag 7–8 kg. Ved trusler og fare trykker kalven i om lag ei uke til den er nok utviklet til å følge mora under beiting og andre aktiviteter. Plantekost inngår gradvis i kalvens næring etter 3–4 uker, men dier mora i 5–6 måneder, gradvis avtakende.
Tigre og sjakaler representerer reell fare for både voksne og unge individer av barasingha.
Utbredelse av barasinga (Rucervus duvaucelii). Basert på data fra Den internasjonale naturvernunionen (IUCN Red List, versjon 3, 2017).
Tidligere hadde barasingha et stort utbredelsesområde på det indiske subkontinent og langs foten av Himalayafjellene, men er nå borte fra Pakistan og Bangladesh. Barasingha forekommer i små og fragmenterte bestander i India og Nepal. Arten er sterkt redusert i antall på grunn av ukontrollert jakt og konkurranse med mennesker om egnete leveområder. Barasingha regnes som en truet art i det fri, men tas vare på i et antall reservater og dyreparker.
Barasingha er en partået klovdyrart i hjortedyrfamilien. Den tilhører ordenen Artiodactyla, underordenen Ruminantia og familien Cervidae. Videre inngår den i underfamilien Cervinae, undergruppen Cervini med egen slekt (Rucervus). En annen klassifisering plasserer barasingha i slekten Cervus.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.