bann - i Det gamle testamentet

Bann er en gammeltestamentlig forestilling som primært synes å høre hjemme i «hellig krig»-sammenheng. Det som var belagt med bann kunne ikke anvendes og ble tilintetgjort: Mennesker og dyr ble drept med sverd, hus og innbo brent. Denne formen for «bann» opptrer særlig i beskrivelser av israelittenes innvandring i Palestina. Den som forsynte seg av banngods, ble selv drept.

Faktaboks

Etymologi
hebraisk chæræm (‘atskilt, hellig, innviet’ til Jahve),

I andre sammenhenger knyttes forestillingene om bann mer konkret til krigsbyttet. De delene av dette som ble belagt med bann, gikk ikke til soldatenes lønn, men tilfalt presteskapet. Bann er kjent også fra Israels omverden.

I sen gammeltestamentlig og tidlig jødisk tid brukes chæræm i en langt mildere betydning og er knyttet til utestengningen fra menigheten.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg