Bannlysing, ekskommunikasjon, utelukkelse fra kirkesamfunnet. Kirken i aposteltiden utstøtte åpenlyse syndere av menigheten, visstnok opprinnelig for hele livet. Senere tillot kirken en gjenopptagelse i menigheten etter forskjellige botsstraffer. I middelalderen skjelnet man mellom det lille og det store bann (excommunicatio minor og excommunicatio major). Det første: utelukkelse fra kirkens sakramenter for en tid, var en pedagogisk forholdsregel. Det siste (anatem), kirkens strengeste straff, medførte utelukkelse fra alle kirkens goder. Den middelalderlige kirkerett krevde at den verdslige makt skulle dra omsorg for at bann også fikk borgerlige følger.

Luther forkastet det store bann og anerkjente bare det lille som et middel til å holde åpenbare syndere borte fra nattverden. Den reformerte kirke, med sin iver for kirketukt, kan derimot også gjøre bruk av den fulle ekskommunikasjon.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.