Bad. Fra anlegget Sommarland i Bø i Telemark, som har en stor avdeling for alle slags badeaktiviteter. Vi ser her et basseng for små barn, flere vannsklier og en berg- og dalbane i vann.

Øivind Berg/Bø Sommarland. begrenset

Bad er et rom eller større anlegg hvor man kan bade. Til bading brukes vann, varmluft og vanndamp, i noen utstrekning også gytje og sand. De viktigste virkninger av bad er: 1) Rensing av huden for støv, skitt, svette og smittestoffer. 2) Stimulering av hudens funksjoner (herding). 3) Stimulering av kretsløpet og bedring av blodsirkulasjonen. 4) At det virker mentalt oppkvikkende ved det velvære som oftest følger med. 5) Medisinske virkninger, se nedenfor.

Miljøet i bad gir gode vekstbetingelser for mikroorganismer, og for å unngå overføring av sykdommer er det viktig å ta hygieniske forholdsregler, både ved planlegging og bruk. Offentlige bad er utstyrt med egne renseanlegg basert på klor, ozon eller annet (se vannrensing).

De viktigste formene av bad er:

Karbad, vann med temperatur 37–38 °C. Langvarige karbad eller kraftig innsåping avfetter huden så meget at det ikke bør brukes mer enn 1–2 ganger i uken. Varme karbad virker beroligende og kan brukes som sovemiddel før sengetid. Ellers bør karbad avsluttes med en kjølig dusj.

Dusjbad gjør samme nytte som karbad, men virker noe mer stimulerende på grunn av vannstrålene.

Svømmebad er mindre rensende, men herder bra, særlig som saltvannsbad med sol og luftbad. Dessuten bedrer det svømmeferdigheten og motvirker drukningsulykker.

Romerbad er et tørt varmluftbad (temperatur ca. 75 °C).

Dampbad er et fuktig varmluftbad på ca. 45–50 °C. Både dampbad og romerbad renser godt og stimulerer kretsløpet. Dampbadet er mer anstrengende enn romerbadet til tross for at temperaturen er lavere, fordi kroppen har vanskelig for å skille ut varme i luft som er mettet med fuktighet.

Badstubad er en mellomting mellom de to sistnevnte badeformene. Tørr varmluft til å begynne med, men fuktigheten øker under badet ved vannpåkasting på ovnen.

Vannet er i bevegelse ved hjelp av en blåsemaskin som blåser luft inn i bunnen av badekaret og en pumpe som pumper en blanding av vann og luft til såkalte terapi-dyser på veggene. Ved en temperatur som ligger like over kroppstemperaturen gir boblebad en behagelig form for massasje som løser opp muskler og stimulerer blodomløpet.

Fra alders tid kan vi skjelne mellom tre slags bruk av bad: som ledd i religiøse seremonier, som renselses- og oppkvikkingsmiddel, som behandling ved sykdom. Noe skarpt skille mellom disse tre bruksformer har det dog ikke vært.

Som ledd i religiøse seremonier er rituelle bad og tvettinger blitt brukt særlig av Østens folk. Hertil hører også dåpen, opprinnelig neddypping i vann, som forekommer i ulike former i forskjellige religioner. Til rensning og oppkvikking er elve- og sjøbad blitt brukt, men fremfor alt har svettebad hatt bred anvendelse, både hos naturfolk og kulturfolk, særlig i form av badstubad.

Også bruken av bad til behandling av sykdom går langt tilbake i tiden. Mye av denne behandling har funnet sted ved naturlige kilder, særlig ved varme mineralkilder. Fra oldtidens Hellas kjenner vi en rekke kilder som ble brukt i sykebehandlingen, og i Romerriket fantes badesteder spredt over hele riket. Høyest nådde badekulturen i romertiden; ruinene av keisertidens termer viser at man den gang hadde badeanstalter som fremdeles er uovertrufne i dimensjoner og prakt. De bød på en rekke badeformer med romerbadet som det sentrale. Også levningene av romernes badesteder er imponerende.

De store offentlige bad i Roma ble samlingssteder hvor folk utvekslet nyheter, sluttet forretninger og ofte tilbrakte mesteparten av dagen. Men badeanstaltene ble også arnesteder for utsvevelser og laster og fikk etter hvert et dårlig ry på seg. Det samme gjaldt for badestedene hvor den romerske overklasse samlet seg i sesongen med de finere demimondene.

I folkevandringstiden gikk de store badeanleggene til grunne, men svettebadene holdt seg gjennom hele middelalderen. Badstuene var meget søkt, badstubad ble regnet som en nødvendighet, og «badepenger» ble ofte gitt på samme måten som vi gir drikkepenger. Men etter hvert gikk også badstuene over til å bli forlystelses- og drikkesteder. De kom i miskreditt, og da syfilis brøt inn over Europa på 1500-tallet, fikk badstuene ord på seg for å spre sykdommen, sannsynligvis med rette. Dette førte til at badstuene etter hvert ble stengt, sansen for renslighet tapte seg, og det begynte en skittenferdighetsperiode som varte i mer enn 200 år. Sminke, pudder og parfyme erstattet vann, skitten grodde og utøy florerte. Ved det engelske hoff ble det sagt at man ikke behøvde se hvem som kom, man kunne lukte det. Først fra midten av 1800-tallet tok forståelsen for renslighetens betydning til å våkne igjen. En engelsk lov av 1846 krevde at kombinerte dusjbad og vaskerier skulle oppføres i alle byer over en viss størrelse, og lignende anstalter kom etter hvert til også i andre land. I begynnelsen av 1880-årene ble det i Tyskland på initiativ av professor Lazzar dannet en forening for oppføring av badeanstalter, vesentlig billige dusjbad, og slagordet ble: Hver tysker ett bad i uken.

Her til lands holdt badstuene seg lenger enn i de fleste andre europeiske land. Ifølge Eilert Sundt var den siste badstue i Sør-Norge i bruk i 1850-årene i Åseral. Men deretter var det slutt, bortsett fra det nordligste Norge, der påvirkningen fra Finland og Russland gjorde seg gjeldende. Badeanstalter etter europeisk mønster ble opprettet på midten av 1800-tallet i enkelte byer. Men det var spredte tiltak, og det varte langt ut på 1900-tallet før forståelsen og sansen for bad ble vakt. Særlig i tiden etter den annen verdenskrig ble det opprettet folkebad som tilbød forskjellige badeformer.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.