bad

Karbad består av vann med temperatur på 37–38 °C. Langvarige karbad eller kraftig innsåping avfetter huden så mye at det ikke bør brukes mer enn 1–2 ganger i uken. Varme karbad virker beroligende og kan brukes som sovemiddel før sengetid. Ellers bør karbad avsluttes med en kjølig dusj.

Dusjbad gjør samme nytte som karbad, men virker noe mer stimulerende på grunn av vannstrålene.

Svømmebad er mindre rensende, men herder bra, særlig som saltvannsbad med sol og luftbad. Dessuten bedrer det svømmeferdigheten og motvirker drukningsulykker.

Romerbad er et tørt varmluftbad med temperatur på rundt 75 °C.

Dampbad er et fuktig varmluftbad på rundt 45–50 °C. Både dampbad og romerbad renser godt og stimulerer kretsløpet. Dampbadet er mer anstrengende enn romerbadet, til tross for at temperaturen er lavere, fordi kroppen har vanskelig for å skille ut varme i luft som er mettet med fuktighet.

Badstubad er en mellomting mellom romerbad og dampbad. Tørr varmluft til å begynne med, men fuktigheten øker under badet ved vannpåkasting på ovnen.

I et boblebad er vannet i bevegelse ved hjelp av en blåsemaskin som blåser luft inn i bunnen av badekaret og en pumpe som pumper en blanding av vann og luft til såkalte terapi-dyser på veggene. Ved en temperatur som ligger like over kroppstemperaturen gir boblebad en behagelig form for massasje som løser opp muskler og stimulerer blodomløpet.

Som ledd i religiøse seremonier er rituelle bad og tvettinger blitt brukt særlig i Østen. Hertil hører også dåpen, opprinnelig neddypping i vann, som forekommer i ulike former i forskjellige religioner.

Til rensning og oppkvikking er elve- og sjøbad blitt brukt, men fremfor alt har svettebad vært utbredt hos naturfolk, særlig i form av badstubad.

Også bruken av bad til behandling av sykdom går langt tilbake i tiden. Mye av denne behandling har funnet sted ved naturlige kilder, særlig ved varme mineralkilder. Fra oldtidens Hellas kjenner vi en rekke kilder som ble brukt i behandling, og i Romerriket fantes badesteder spredt over hele riket. Badekulturen i romertiden var høyt utviklet. Ruinene av keisertidens termer viser at man den gang hadde badeanstalter som fremdeles er uovertrufne i dimensjoner og prakt. De bød på en rekke badeformer med romerbadet som det sentrale. Også levningene av romernes badesteder er imponerende.

De store offentlige badene i Roma ble samlingssteder hvor folk utvekslet nyheter, sluttet forretninger og ofte tilbrakte mesteparten av dagen. Men badeanstaltene ble også arnesteder for utsvevelser og laster og fikk etter hvert et dårlig ry på seg. Det samme gjaldt for badestedene hvor den romerske overklassen samlet seg i sesongen med de finere demimondene.

I folkevandringstiden gikk de store badeanleggene til grunne, men svettebadene holdt seg gjennom hele middelalderen. Badstuene var meget søkt, badstubad ble regnet som en nødvendighet, og «badepenger» ble ofte gitt på samme måten som vi gir drikkepenger. Men etter hvert gikk også badstuene over til å bli forlystelses- og drikkesteder. De kom i miskreditt, og da syfilis brøt inn over Europa på 1500-tallet, fikk badstuene ord på seg for å spre sykdommen, sannsynligvis med rette. Dette førte til at badstuene etter hvert ble stengt, sansen for renslighet tapte seg, og det begynte en skittenferdighetsperiode som varte i mer enn 200 år.

Sminke, pudder og parfyme erstattet vann, skitten grodde og utøy florerte. Ved det engelske hoffet ble det sagt at man ikke behøvde se hvem som kom, man kunne lukte det. Først fra midten av 1800-tallet tok forståelsen for renslighetens betydning til å våkne igjen. En engelsk lov av 1846 krevde at kombinerte dusjbad og vaskerier skulle oppføres i alle byer over en viss størrelse, og lignende anstalter kom etter hvert til også i andre land. I begynnelsen av 1880-årene ble det i Tyskland på initiativ av professor Lazzar dannet en forening for oppføring av badeanstalter, vesentlig billige dusjbad, og slagordet ble: Hver tysker ett bad i uken.