Babylonsk kunst har sitt utspring i mesopotamisk kunst, og når sin første blomstring på det akkadiske rikes tid (ca. 2500 fvt.). Det viktigste kunstverket fra denne tiden er kong Naramsins seiersstele (minnesmerke i form av en opprettstående steinplate) over elamittene som viser kongens seierstog og de falne fiender i en fremstillingsform hvor gjentagelse av figurer i rekker er et fremtredende trekk. Særlig merkes også at figurene er forsøkt plassert i naturen. (Stelen står nå i Louvre.)

Tempelarkitekturen kjennetegnes av materialet (soltørket tegl) og en søken mot kubiske og kolossale former med mangefargede fasadedekorasjoner. Det mest kjente tempeltårn er zigguraten Etemenaki (92 m høy) (se Babels tårn).

Hammurabis tid (ca. 1800 fvt.) finner man en ny blomstring i skulpturen, det mest kjente arbeid er Hammurabi foran solguden Sjamasj, ca. 1760 fvt. (nå i Louvre.) I motsetning til assyrerne skapte ikke babylonierne kunst av betydning i de kommende århundrer.

Først under det nybabylonske riket under Nebukadnesar 2 (ca. 630–562 fvt.) manifesteres deres kunstsans igjen; særlig i arkitektur og dekorasjonskunst, med rike, mangefargede fasadedekorasjoner. Reguleringen av Babylon og mange store byggeforetagender, Nebukadnesars palass, Ishtar-porten, de hengende hager, alt dekorert med glassert tegl, stammer fra denne tid.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.