Babylonsk kunst har sitt utspring i mesopotamisk kunst, og når sin første blomstring på det akkadiske rikes tid (ca. 2500 fvt.). Det viktigste kunstverket fra denne tiden er kong Naramsins seiersstele (minnesmerke i form av en opprettstående steinplate) over elamittene som viser kongens seierstog og de falne fiender i en fremstillingsform hvor gjentagelse av figurer i rekker er et fremtredende trekk. Særlig merkes også at figurene er forsøkt plassert i naturen. (Stelen står nå i Louvre.)

Tempelarkitekturen kjennetegnes av materialet (soltørket tegl) og en søken mot kubiske og kolossale former med mangefargede fasadedekorasjoner. Det mest kjente tempeltårn er zigguraten Etemenaki (92 m høy) (se Babels tårn).

Hammurabis tid (ca. 1800 fvt.) finner man en ny blomstring i skulpturen, det mest kjente arbeid er Hammurabi foran solguden Sjamasj, ca. 1760 fvt. (nå i Louvre.) I motsetning til assyrerne skapte ikke babylonierne kunst av betydning i de kommende århundrer.

Først under det nybabylonske riket under Nebukadnesar 2 (ca. 630–562) manifesteres deres kunstsans igjen; særlig i arkitektur og dekorasjonskunst, med rike, mangefargede fasadedekorasjoner. Reguleringen av Babylon og mange store byggeforetagender, Nebukadnesars palass, Ishtar-porten, de hengende hager, alt dekorert med glassert tegl, stammer fra denne tid.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.