Babylonsk kunst hadde utspring i mesopotamisk kunst. Den nådde sin første blomstring på det akkadiske rikes tid (cirka 2500 fvt.). Det viktigste kunstverket fra denne tiden er kong Naramsins seiersstele (minnesmerke i form av en opprettstående steinplate) over elamittene som viser kongens seierstog og de falne fiender i en fremstillingsform hvor gjentagelse av figurer i rekker er et fremtredende trekk. Særlig merkes også at figurene er forsøkt plassert i naturen. (Stelen står nå i Louvre.)
Tempelarkitekturen kjennetegnes av materialet (soltørket tegl) og en søken mot kubiske og kolossale former med mangefargede fasadedekorasjoner. Det mest kjente tempeltårnet er zigguraten Etemenanki (92 m høy) (se Babels tårn).
På Hammurabis tid (cirka 1800 fvt.) var det en ny blomstring i skulpturen, det mest kjente arbeidet er Hammurabi foran solguden Sjamasj, cirka 1760 fvt. (nå i Louvre.) I motsetning til assyrerne skapte ikke babylonierne kunst av betydning i de kommende århundrer.
Først under det nybabylonske riket under Nebukadnesar 2 (cirka 630–562 fvt.) vistes deres kunstsans igjen; særlig i arkitektur og dekorasjonskunst, med rike, mangefargede fasadedekorasjoner. Reguleringen av Babylon og mange store byggeforetagender, Nebukadnesars palass, Ishtar-porten, de hengende hager, alt dekorert med glassert tegl, stammer fra denne tid.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.