Bøyning, fleksjon, de endringer som skjer med et ord for å gi uttrykk for grammatiske forhold. Bøyning skjer dels gjennom tillegg av bøyningselementer (affikser), vanligvis i slutten av ordet, de såkalte bøyningsendelser (suffikser): f.eks. hest-er, kjør-te, dels gjennom en indre forandring av ordet selv (såkalt indre bøyning): f.eks. mann – menn. Begge disse bøyningstypene kan finnes på én gang: f.eks. bok – bøk-er. Bøyning med forstavelser (prefikser) finnes også i enkelte språk, f.eks. arabisk.

Man skiller som regel mellom tre slags bøyning: nominalbøyning (deklinasjon), gradbøyning (komparasjon) og verbalbøyning (konjugasjon). Nomen kan bl.a. bøyes i tall og kasus. I norsk bøyes både substantiv og adjektiv i bestemthet: f.eks. mann-en, det stor-e hus-et, og adjektiv bøyes i kjønn etter substantivet det står til: f.eks. en stor mann, et stor-t hus. Adjektiv og adverb kan få gradbøyning; i italiensk kan også substantivene få en superlativ, f.eks. cannonissimo, en meget stor kanon. Verbene kan bøyes i tid, person, tall og modus, i visse språk også i kjønn.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.