Bønnen er sterkt preget av innflytelsen fra Det gamle og Det nye testamente. De nytestamentlige forfattere overtok den samtidige jødiske bønnetradisjonen både når det gjaldt innhold og form, f.eks. synagogens bønneavslutningsformel amen. Samtidig utformet de bønnene i overensstemmelse med troen på Den hellige ånd og på Kristus som Lovens oppfyller. Jesus blir fremstilt som forbilde og lærer for bønnelivet, bl.a. med sin vektlegging av at bønnen skulle være kort og privat. Han oppfordret til bønn og deltok selv i synagogebønnen.

Pga. kirkens utbredelse over lang tid og i mange kulturer, er bønnekulturen mangfoldig og har gjennomgått store endringer. Både kollektive, liturgiske bønner og individuelle bønner spiller en stor rolle. En viktig bønn er Fadervår. I kirkens gudstjeneste har bønn, bekjennelse og lovsang alltid stått i sentrum. I den katolske kirke står tidebønnen sentralt, og i den katolske folkefromheten spiller bruken av rosenkranser en stor rolle. Innen mystikken, ikke minst i den ortodokse kirke, legges det vekt på meditasjon og bønn som et middel for å løfte sjelen opp til å kjenne Guds nærvær.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.