Bønner, velsignelser og takksigelser er en viktig del av troende jøders religiøse liv. Bønnene springer ut av en oppfatning om at mennesket kan kommunisere med guddommen, både som enkeltmenneske og som fellesskap. I jødisk tradisjon er det å be både en måte å vise glede på, men også en måte å uttrykke anger og ønske om tilgivelse.

Å be ses på som en religiøs forpliktelse (mitzva) i seg selv. I rabbinsk tradisjon betyr verset i 2. Mosebok 23,25 "Dere skal tjene Herren deres Gud", nettopp at man skal be. Denne plikten er pålagt både menn og kvinner, men i tradisjonell jødedom er det er forskjell på hvilke bønner og velsignelser dette dreier seg om. Ifølge gammel tradisjon er menn for eksempel pålagt å be tre ganger om dagen, og til bestemte tider, mens kvinner er fritatt for denne plikten.

Bønnene kan fremsies både alene og i et fellesskap, men å be sammen anses som mest verdifullt. Bønnene skal likevel sies med innlevelse og kjærlighet til Gud, som om de var ens egne personlige bønner. 

Felles og fastlagte bønner og velsignelser er en viktig del av jødisk religiøst liv, men det er ikke noe forbud mot å be sine egne bønner når man føler behov for det. Å be personlige bønner ved Vestmuren i Jerusalem er for eksempel en gammel skikk som fremdeles er svært utbredt.

Det er ikke mulig å gi ett svar på når, og hvordan, vår tids jøder ber. Ortodokse jøder følger den gamle rabbinske tradisjonen, og ber de mange velsignelsene og takkebønnene som ledsager tradisjonelle jøder gjennom dagen. Andre oppfatter seg selv mer som kulturelle jøder og praktiserer få eller ingen jødiske skikker.

Også blant de mange som er medlemmer av et jødisk trossamfunn, er det store variasjoner når det gjelder hvor ofte det er vanlig å be de fastlagte bønnene og velsignelsene. 

Tradisjonelt jødisk liv kjennetegnes ved at svært mange av dagens gjøremål og opplevelser ledsages av spesielle velsignelser (brakhot) og takkebønner der man takker Gud. Disse velsignelsene sies av ortodokse jøder i forbindelse med måltider, i forbindelse med sabbat og helligdager, ved spesielle opplevelser eller ved syn av spesielle naturfenomener (som regnbuen). For den som lever etter gammel jødisk tradisjon får alt man opplever en religiøs betydning – livet blir helliggjort.

Mange av disse korte bønnene fremsies av begge kjønn, andre er mer tilpasset menns og kvinners roller. De fremsies alltid på hebraisk

De faste bønnene består oftest av flere elementer, som lovprisning, ønske om forlatelse av skyld, bønn om hjelp, og takksigelser. 

Bønnene er samlet i en egen bønnebok, siddur (av seder, 'orden'), og hver type gudstjeneste har sine faste bønner. Det samme har de forskjellige helligdagene. Sefardiske og askenasiske jøder bruker ulike bønnebøker og har ulik uttale av hebraisk. De nyere ikke-ortodokse retningene innen dagens jødedom har utarbeidet egne bønnebøker, men de viktigste bønnene er fremdeles felles for alle retningene.

Den mest kjente bønnen er Shema, som blir ofte kallt den jødiske trosbekjennelsen fordi den inneholder essensen av jødenes forhold til Gud: Hør Israel, Adonai (Herren) er vår Gud, Adonai er én (5. Mosebok 6, 4–9).

Denne skal bes to ganger om dagen, basert på 5. Mosebok 6,7. Det har også vært en tradisjon for menn å be Shema før man faller i søvn. Også de bønnene en jøde ber på sitt dødsleie inneholder bønnen Shema.

Den andre viktige bønnen er Amidah, kalt Attenbønnen, en stille bønn som fremsies stående, og som utgjør kjernen i de fleste jødiske gudstjenester, ved siden av lesing fra Toraen. Ifølge tradisjonen ble denne bønnen utformet allerede av skriveren Esra på 400-tallet fvt. Bønnen inkluderer både lovprisninger, takksigelser og bønner om visdom, tilgivelse og helbredelse. Man ber også om at Messias snart vil komme. 

I tillegg kommer lovprisningsbønnen Kaddish (Helliggjøring), som er resiteres på arameisk. En spesiell versjon av denne resiteres under begravelser og i 11 måneder etter en nær slektnings død. Tidligere var det kun mannlige familiemedlemmer som resiterte Kaddish, men innenfor både reformjødedommen, konservativ jødedom og rekonstruksjonismen kan nå også kvinner gjøre dette. Også i enkelte ortodokse menigheter begynner det å bli akseptert at kvinner leser Kaddish for sine nærmeste.

Også i dag ber ortodokse jødiske menn de tre daglige faste bønnene til de fastlagte bønnetidene (morgen, ettermiddag og kveld), enten i hjemmet eller i synagogen. Bønnene fremsies stående og med ansiktet vendt mot Jerusalem. Hodet skal være dekket av en kipa eller hatt. 

Under morgengudstjenesten i synagogen, som oftest ledes av en kantor, brukes både bønnesjal (tallit) og bønneremmer (tefillin). Alle bønnene fremsies som en melodisk resitasjon. "Melodiene" er forskjellige innenfor de forskjellige retningene innen den ortodokse jødedommen, og også mellom askenaser og sefarder.

Det ideelle er fremdeles å be i et bønnefellesskap. Ifølge tradisjonen må det være en minyan, ti voksne menn, til stede for at gudstjenesten skifter karakter fra det private til det offentlige. 

Mange ortodokse kvinner ønsker i dag å påta seg religiøse plikter de ifølge rabbinsk tradisjon ikke er forpliktet til, men deltar ikke i gjennomføringen av synagogegudstjenesten.

I mange ikke-ortodokse menigheter er det kun gudstjenester på sabbaten og i forbindelse med helligdagene. Det er også mindre vanlig at menn opprettholder skikken med å be tre fastlagte daglige bønner. De tradisjonelle velsignelsene utføres også i mindre grad enn blant ortodokse.

Men innenfor de ikke-ortodokse jødiske retningene ønsker mange kvinner nå både å delta i de felles bønnene som er en del av gudstjenesten i synagogen, samt å bruke kipa, bønnesjal og bønneremmer. 

I reformjødiske og rekonstruksjonistiske menigheter teller også kvinner med i en minyan. Ritualene kan også være svært forskjellige fra det som praktiseres blant ortodokse. Konservativ jødedom lar det være opp til den enkelte menighet å avgjøre i hvilken grad man skal praktisere de tradisjonelle ritualene og hvorvidt kvinner kan telle med i en minyan.

Den hebraiske bibel er bønn først og fremst beskrevet som individets henvendelse til Gud. Et kjent eksempel på en privat bønn er Hannas bønn i 1. Samuelsbok 2, 1–10. Men mer allmenne bønneformularer, som Shema Israel, finnes allerde i 5. Mosebok. Mange av salmene i Salmenes bok er også å betrakte som bønner.

Da tempelet i Jerusalem ble bygd på 900-tallet fvt., ble dette det sentrale stedet for bønn og ofringer for hele folket, og det oppstod et behov for et ordnet liturgisk mønster med tilhørende musikk. Alternative kultsteder fortsatte likevel å eksistere helt frem til 600-tallet fvt. Vi vet ikke mye om kulten som ble utført der.

Da Judas befolkning ble ført i eksil til Babylonia i 586 fvt., måtte de bortførte finne måter å bevare sin identitet på, uten tempelkulten. Mange forskere antar at de første synagogene oppsto i Babylonia, men man vet ikke hvordan eventuelle felles gudstjenester fant sted i disse. 

Etter at jødene fikk vende tilbake til Juda (fra 538 fvt. og fremover), og tempelkulten ble gjeninnført, utgjorde bønn en stadig større del av den offentlige gudsdyrkelsen. Synagogen, forsamlingshuset, ble etter hvert et sted for bønn og studier av de hellige skriftene.

Ifølge jødisk tradisjon ble flere av de faste bønnene og ritualene utformet så tidlig som i de første århundrene etter hjemkomsten fra Babylonia. Allerede før vår tidsregnings begynnelse fantes faste og standardiserte bønner for de fleste anledninger. Etter hvert utviklet det seg tre faste tider for bønn, morgen, ettermiddag og kveld, som siden har bestått. 

Da tempelet ble brent av romerne i år 70 evt., og tempelkulten opphørte, innså rabbinerne at hvis jødedommen ikke skulle bli borte som levende religion, måtte senteret for det hellige livet flyttes fra prestene til folket som helhet, og fra tempelet til hjemmet og synagogen. Synagogen ble nå stedet der jødiske menn møttes til felles bønn og studier, mens hjemmet overtok rollen som hellig sted.

Kvinnen ble hovedansvarlig for å sørge for at de mange reglene og tradisjonene rundt renhet, mat og helligdager ble overholdt. Hun ble derfor fritatt for å be de daglige tidsbestemte bønnene. Kvinnen er imidlertid pålagt både å be, samt å fremsi de mange velsignelsene som er knyttet til matlaging (kosher), lystenning (sabbat) og mange andre hendelser. Tidligere ble det flere steder laget egne bønnebøker for kvinner.

Blant praktiserende jøder blir denne fordelingen av religiøse plikter fremdeles opprettholdt innenfor den ortodokse jødedommen. De ikke-ortodokse retningene har varierende praksis, men i de fleste menigheter deltar nå også kvinnene i gjennomføringen av gudstjenestene i synagogen.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.