Averroisme, den fortolkning av Aristoteles som bygger på Averroës' kommentarer, slik disse ble oppfattet i den latinske skolastikk fra ca. 1200.

Blant den store mengden oversettelser av gresk og aleksandrinsk filosofi, fra arabisk og hebraisk til latin, i tidsrommet 1150–1250, fikk ingen større innflytelse på vesteuropeisk tenkning enn oversettelsene av Aristoteles' skrifter. Disse oversettelser var vanligvis ledsaget av greske og arabiske kommentarer, og især fikk araberen Averroës' kommentarer veldig betydning. Flere av Aristoteles' meninger, f.eks. at verden har bestått alltid, at individet neppe er udødelig, at mennesket kan oppnå etisk fullkommenhet i sitt jordeliv, stred mot Kirkens lære, men fikk støtte i Averroës' kommentarer. Averroismen ble derfor på 1200-tallet angrepet filosofisk og dens tilhengere forfulgt av Kirken.

Enkelte prøvde å løse konflikten ved den såkalte «lære om den dobbelte sannhet»: mens Aristoteles' meninger ble erklært for «logisk gyldige», var det Kirkens lære som var «riktig» eller «egentlig sann». Først Thomas Aquinas gjorde et virkelig forsøk på å forene Aristoteles' filosofi med Kirkens lære. Aquinas' løsningsforsøk virket imidlertid ikke overbevisende på hans samtidige, og den utvei senskolastikerne (f.eks. William Ockham) i alminnelighet foretrakk, var å betrakte Aristoteles' naturfilosofi og den systematiske teologi som to helt atskilte områder.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.