Augurene smiler er et uttrykk som har opphav i Ciceros verk De Divinatione fra cirka 44 fvt. Her skriver han at Cato den eldre sa at han var overrasket over at ikke haruspexene (sannsigere som spådde i dyreinnvoller) brister i latter når de møtes. Meningen er at de som på denne måten tyder varsler fra gudene er klar over at det er svindel: Et smil mellom innvidde.
Cicero argumenterer i De Divinatione mot spådomskunst og overtro, og haruspexenes praksis hadde han ingen tro på. Men da han skrev De Divinatione var han selv augur (en type embetsprest, som tolket gudenes vilje i fuglenes flukt), og i andre skrifter forsvarte han religionen.
Cicero satte altså et skille mellom haruspexene som bløffmakere, som påsto å kunne se fremtiden, og augurer som sanne prester, som kun tolket gudenes vilje. I tillegg var nok Ciceros forsvar av både den romerske religion og religiøs praksis ellers et utslag av konservatisme og tro på den samfunnsbevarende rollen religionen spilte. Når det i uttrykksmåten dreier seg om augurer, er det en senere, feilaktig sammenblanding.
På tysk betyr ordet Augurenlächeln å smile innforstått, lurt, og norsk har antageligvis lånt uttrykket derfra. Det er svært lite brukt i dag, men man kan støte borti formuleringen i eldre og i oversatt litteratur.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.