augurene smiler

Artikkelstart

Augurene smiler er et uttrykk som har opphav i Ciceros verk De Divinatione fra cirka 44 fvt. Her skriver han at Cato den eldre sa at han var overrasket over at ikke haruspexene (sannsigere som spådde i dyreinnvoller) brister i latter når de møtes. Meningen er at de som på denne måten tyder varsler fra gudene er klar over at det er svindel: Et smil mellom innvidde.

Faktaboks

Uttale
augˈurene smiler
Etymologi

tysk: Augurenlächeln

Også kjent som

augursmil

Cicero argumenterer i De Divinatione mot spådomskunst og overtro, og haruspexenes praksis hadde han ingen tro på. Men da han skrev De Divinatione var han selv augur (en type embetsprest, som tolket gudenes vilje i fuglenes flukt), og i andre skrifter forsvarte han religionen.

Cicero satte altså et skille mellom haruspexene som bløffmakere, som påsto å kunne se fremtiden, og augurer som sanne prester, som kun tolket gudenes vilje. I tillegg var nok Ciceros forsvar av både den romerske religion og religiøs praksis ellers et utslag av konservatisme og tro på den samfunnsbevarende rollen religionen spilte. Når det i uttrykksmåten dreier seg om augurer, er det en senere, feilaktig sammenblanding.

På tysk betyr ordet Augurenlächeln å smile innforstått, lurt, og norsk har antageligvis lånt uttrykket derfra. Det er svært lite brukt i dag, men man kan støte borti formuleringen i eldre og i oversatt litteratur.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Cicero, M.T. (Ca. 44 fvt.). De Senectute De Amicitia De Divinatione. Liber secundus (51). With An English Translation. Falconer, W.F. (1923). Harvard University Press.
  • Santangelo, F. (2013). Divination, Prediction and the End of the Roman Republic. Cambridge University Press.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg