I filosofien og teologien brukes attributt tradisjonelt om «grunnegenskap», egenskap som med nødvendighet tilkommer en gjenstand eller som et begrep ikke kan tenkes uten. Aristoteles skiller mellom attributter og aksidensielle egenskaper (som bare står i et tilfeldig forhold til gjenstanden). I skolastikken forstås attributter først og fremst som egenskapene ved Gud. Descartes og Spinoza betrakter attributtene som vesentlige egenskaper ved substansen, i motsetning til substansens modi. Hos Descartes er tenkningen et attributt ved den åndelige substans, og utstrekning et attributt ved den materielle substans, mens Spinoza oppfatter utstrekning og tenkning som attributter til én og samme substans. Se substans, modus.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.