atlantisk storskarv

Atlantiske storskarver er forholdsvis store fugler som normalt veier mellom 1,5 og 3,6 kilogram. Hunnen veier normalt 400 gram mindre enn hannen. Voksne fugler er svarte med blå metallaktig glans, mens ungfugler er lysebrune, enkelte med lys buk. Skarver har lang hals og nebbet er kraftig med en krok på tuppen av overnebbet. Bena er svarte eller mørkebrune, med svømmehud mellom de fire tærne. Voksne storskarver har hvite fjær i det svarte hodet og på halsen i paringstiden, og generelt har atlantisk storskarv mindre hvitt enn mellomskarven.

Atlantisk storskarv er svært lik mellomskarven og må studeres på nært hold for å kunne skilles sikkert fra denne. Forskjellen er først og fremst i vinkelen på den gule vokshuden rundt nebbet, som er omtrent 85 grader hos mellomskarv og 58 grader hos atlantisk storskarv. I gjennomsnitt er atlantiske storskarver omtrent 200 gram tyngre enn mellomskarver.

Atlantiske storskarver hekker i kolonier, og reirene bygges av tang og kvister og legges rett på bakken. Koloniene legges ofte på lavere skjær og mindre øyer, iblant i fjellsider på fastlandet. Antall par i hver koloni kan variere fra noen få til flere hundre, og de største koloniene i Norge finner vi på Helgelandskysten. Blant annet er det en koloni på Horsvær som teller rundt 1000 par. Det er for øvrig et vanlig trekk ved storskarvkolonier at de ofte varierer svært mye i antall par fra år til år, og ofte blir de enkelte koloniene bare brukt noen år av gangen.

Storskarvene har normalt to til seks egg i reirene. Rugetiden er om lag 30 døgn, og ungene kan fly etter omtrent 35 dager i reiret. Vanligvis legges eggene fra midten av april og utover, og de fleste ungene kan fly i slutten av juli. De voksne skarvene forlater normalt hekkeområdet kort tid etter at ungene er selvstendige, mens ungene ofte sprer seg saktere ut fra kolonien.

Storskarvene hekker normalt første gang ved to til fire års alder, og den eldste kjente storskarven var en fugl som ble ringmerket som unge i England og funnet død 21 år senere. Norges eldste atlantiske storskarv ble ringmerket som unge ved Rødøy i Nordland og funnet død etter 18 år. Dødeligheten er høy de første årene, og studier indikerer at omtrent 30 prosent av ungene overlever sine første tre år. Ved voksen alder overlever over 85 prosent av storskarvene hvert år.

Atlantiske storskarver spiser primært fisk de fanger ved dykking. Til å være marine sjøfugler er storskarvene svært kystbundne, og søker stort sett næring i tarebeltet. I perioder kan de også finnes ute i åpne vannmasser der de beiter på stimfisk, blant annet sei og i perioder sild. I tarebeltet er ulike torskefisker, leppefisk, flyndrer og ulker viktige næringsemner. I vinterperioden spiser storskarvene det som er tilgjengelig av fisk i de områdene de oppholder seg, og de tar også en del døde fisk, samt stjeler fisk fra andre skarver.

Underarten atlantisk storskarv hekker i marint miljø fra De britiske øyer, nord til Kolahalvøya, på Island og Grønland, samt østlige deler av Canada. Dette er underarten P. c. carbo, som ikke er kjent som hekkefugl i Finland, Sverige eller Danmark. Her hekker det kun mellomskarv.

Atlantisk storskarv er en partiell trekkfugl i hele utbredelsesområdet, og fuglene som hekker i Norge er stort sett funnet i sørøstlig retning sør til og med Nordvest-Afrika. Spesielt mange blir funnet i Tyskland, Nederland og Frankrike, og færre i Spania og på De britiske øyer. I arktiske deler av utbredelsesområdet trekker trolig de aller fleste fuglene bort utenom hekkesesongen, men fuglene er svært tidlig tilbake i koloniene på senvinteren.

Nyeste bestandsestimat av atlantisk storskarv i Norge er fra 2015 og viser mellom 16 500 og 21 000 par. I perioden mellom 1970 og 1990 hekket det trolig rundt 24 000 par i Norge. Det er forholdsvis stor variasjon mellom årlig hekkebestand i mange områder, men trolig er bestanden samlet sett i tilbakegang. Tyngdepunktet for bestanden er i sørlige deler av Nordland hvor vi finner flere store kolonier over 1000 par. I 2012 ble det estimert at det hekket atlantisk storskarv i 153 kolonier i Norge, så bestanden er forholdsvis konsentrert til få områder, som er sårbare for forstyrrelser.

• storskarv
• mellomskarv
• toppskarv
• skarver
• fugler i Norge
• underart
• art

• Globalt utbredelseskart fra BirdLife International

• Andersen, Oddgeir (red.) 2018. Storskarven i Innlandet. Rapport fra seminar 10.–11. oktober 2018. NINA Rapport 1562. Norsk institutt for naturforskning.
• Frédéric Fonteneau, Jean-Marc Paillisson, Loïc Marion. 2009. Relationships between bird morphology and prey selection in two sympatric Great Cormorant Phalacrocorax carbo subspecies during winter. Ibis, Wiley, 2009, 151 (2), pp. 286–298
• Lorentsen, Svein-Håkon 2014: Trends and status of the breeding population of Great Cormorants in Norway with regard to the Atlantic sub-species Phalacrocorax carbo carbo. In: Bregnballe, Thomas; Lynch, Jennifer Rose; Parz-Gollner, Rosemarie; Marion, Loïc; Volponi, Stefano; Paquet, Jean-Yves; Carss, David N. & van Eerden, Mennobart M. R. (eds.): Breeding numbers of Great Cormorants Phalacrocorax carbo in the Western Palearctic, 2012–2013. IUCN/Wetlands International Cormorant Research Group Report. Scientific report from DCE – Danish Centre for Environment and Energy, Aarhus University. No. 99 (2014): side 155–160. (http://dce2.au.dk/pub/SR99.pdf).