Asylbakken. Spor etter barneasyl i bybildet. Trondheim 2014.
Asylbakken. Spor etter barneasyl i bybildet. Trondheim 2014.
Asylbakken. Spor etter barneasyl i bybildet. Trondheim 2014.
Bergen barneasyl
Bergen barneasyl (1841) er i dag ett av landets eldste barnehager. Bygningen er fra midten av 1700-tallet.
Av .
Lisens: CC BY SA 3.0

Barneasyl er en historisk betegnelse på institusjoner for fattige barn i alderen to til sju år.

Faktaboks

Uttale
asˈyl
Etymologi
av gresk asylon, ‘fristed, tilfluktssted’

Flere europeiske og nordamerikanske land utviklet i de første tiårene av 1800-tallet nye tiltak for å motvirke fattigdom. Ett av disse tiltakene var oppretting av barneasyl i de større byene. Asyler vokste fram både i Europa og Nord-Amerika, som et tiltak for å møte de problemene som fulgte i kjølvannet av industrialisering og urbanisering.

Det aller første asylet ble opprettet i 1769 i Alsace i Frankrike av pastoren Johann Friedrich Oberlin (1740–1826). Det første norske barneasylet ble opprettet i Trondheim i 1837. Bergens barneasyl fra 1841 er fortsatt i drift som barnehage.

Rodeløkka barneasyl i Oslo ca 1900
Rodeløkka barneasyl i Oslo ca 1900

Barneasyl i England

I 1816 opprettet fabrikkeier Robert Owen (1771–1858) et asyl for barna til fabrikkarbeiderne på sitt bomullsspinneri i Skottland. Owen arbeidet for å bedre industriarbeidernes livsforhold, og også barnas livsforhold. Små barn var overlatt til seg selv mens foreldrene arbeidet. For å ta vare på barna, og for å skaffe nok billig arbeidskraft til fabrikken, ble det innredet et lokale hvor arbeiderne kunne ha barna sine i arbeidstiden.

Owens første barneasyl ble starten på barneasylbevegelsen.

I et asyl kunne det være opp mot 200 barn i en gruppe. Barna tilbrakte dagen i et lokale som kunne likne på et amfiteater, og med den som underviste, på en krakk foran. De engelske asylene hadde omsorg, oppdragelse og undervisning som formål, og la i starten stor vekt på undervisning. Senere utarbeidet briten Samuel Wilderspin en metodebok for barneasylene. Den ble senere oversatt til tysk, og deler av den også til norsk.

Ideen med barneasyl spredte seg raskt til en rekke andre engelske fabrikkbyer, og i 1825 ble Infant-school society opprettet. Filantropiske foreninger og organisasjoner sto bak etableringen og driften av institusjonene. Innen den filantropiske bevegelsen dannet en kristen humanisme det ideelle grunnlaget. Tiltak for barn ble med tiden den mest utbredte og omfattende formen for veldedighet.

Ideen spredte seg videre til flere europeiske land. Barneasyl fikk ulike betegnelser som småbarnskole og oppbevaringsanstalt.

Barneasyler i Norge

Alle barneasylene ble opprettet av veldedige stiftelser etter forbilder fra de engelske infant schools, men også de tyske Kleinkinderschulen. Det første asylet i Norden ble opprettet i København i 1828 av et velgjørende selskap som besto av kvinner.

I 1837 opprettet foreningen De Nødlidendes Venner i Trondheim det første barneasylet i Norge. Både kvinner og menn sto bak denne foreningen. Det første barneasylet i Oslo åpnet i 1838 i Eugenias stiftelsers lokaler i Teatergata. Kristiansand barneasyl ble stiftet samme året, og Bergens barneasyl ble opprettet i 1840 og startet driften året etter.

Barneasyler vokste fram i både Oslo, Trondheim, Bergen, Stavanger og flere andre norske byer. Barneasylene var tiltak for barn i en sårbar livssituasjon, og for at mødrene kunne arbeide.Antall barneasyl ekspanderte i siste halvdel av 1800-tallet.

Ved inngangen til 1900 var det etablert i alt 27 asyler med til sammen rundt 2400 barn. Nærmere halvparten av asylene lå i østkantstrøkene i hovedstaden. Fire var å finne i Trondheim, mens resten var spredt over byer i Sør-Norge. Tallet på barneasyl gikk tilbake etter 1900. De forsvant i løpet av 1900-tallets første to tiår.

Landets første barneasyl i Trondheim

Byens Asyl Trondheim Illustrasjon
Byens Asyl i Trondheim 1837. Tellefsgården. Illustrasjon i Sverre Slettvold (1977): "Trondheim Asylselskap De nødlidenes venner 1837-1977."
Byens Asyl Trondheim Illustrasjon
Av .
Rodeløkka barneasyl Oslo. Asylet ble opprettet i 1881.
Rodeløkka barneasyl i Oslo. Asylet ble opprettet i 1881. Her er det fotografert like før det flyttet fra Gøteborggata 24 til Helgesens gate 64, Petrus menighet.

Norges første barneasyl ble opprettet i Trondheim i 1837 av Selskabet De Nødlidendes Venner. Det hadde sin bakgrunn både i befolkningsvekst og en tiltagende industrialiseringsprosess i byene. Et sentralt motiv var å holde barna borte fra gata. Hittil hadde gata og de åpne plassene vært en selvfølgelig lekeplass og et oppholdssted for barn. Barns liv på gata vakte nå bekymring. Byens borgere i ledende posisjoner uroet seg for bestemte sider ved bylivet som barn ble utsatt for.

Selskapet De Nødlidendes Venner var blitt opprettet i 1827, og i 1833 vedtok selskapet å konsentrere seg om fattige barns velferd og deres skolegang. Det var generalkrigskommissær Paul H. Birch som ga selskapet idéen til Trondheims første «Asyl for fattige Småbørn», og det var grosserer Fredrik Bing og hans datter Nikoline Fredrikke som førte an da asyltanken ble satt ut i livet.

Grosserer Bing foreslo at Selskapet De Nødlidendes Venner burde gå inn for å opprette asyler i Trondheim for på denne måten å kunne «forbygge den Skade, Børnene lide ved at være overladte til sig selv eller udsatte for den Fordærvelse, som Ørkesløshed, Tiggeri og Omgang med vanartede uundgaaelig medfører».

Bakgrunnen for Selskapet De Nødlidendes Venner var «å lindre trængende Menneskers Nød, at forebygge Betleri, og befordre Arbeidsomhet og fattige Børns skolegang.» Asylet de startet i 1837, skulle være for «Småbørn hvis fattige Forældre skulde ved Arbeid udenfor hjemmet vinde Brødet for seg og sine». Hovedformålet med Byens Asyl var å «lette Forældrene Adgang til Dagarbeide». Fattige foreldre fikk nå mulighet til barnepass: «Børn under 6-7 år hvis Forældre er i den stilling at de maa forlade Hjemmet for ved arbeid udenfor Huset at vinde Ophold».

Fattigdom og tigging

Å avskaffe fattigdom var en av de store politiske og sosiale utfordringene på slutten av 1800-tallet. De som sto lavest i hierarkiet i bybefolkningen, hadde færrest ressurser til å skjule sin fattigdom. Fattigdommen ble synlig fordi fattigdommen var rammen om mange bymenneskers liv, preget av mangel på mat og klær, trangboddhet, sykdom eller andre former for store utfordringer i hverdagen.

Gata ble stedet tiggere, husløse, syke eller andre måtte ty til i mangel av noe annet. Det var derfor ikke uvanlig at utsatte grupper i befolkningen, i en eller annen fase av livet, i kortere eller lengre tid, måtte leve på gata. Slik ble fattigdom, sykdom og tigging eksponert.

Det ble en utbredt oppfatning at barn kunne forfalle til umoral i samvær med tiggere. Tigging ble derfor av flere grunner sett på som et problem, og gata ble en sone for umoral som ungene burde holdes vekk fra. Asylforkjemperne ville både bekjempe tiggingen og beskytte barna mot personer som kunne virke truende.

Tidligere hadde barn oppholdt seg på gata. Nyttig arbeid ble utført av barn både i husholdningen og på gata, som å gå ærend, passe barn eller utføre småreparasjoner. Problemet var at gata brakte så mye annet med seg. Med det nye tiltaket, barneasyl, ville byens ledende borgere skape en ny ramme for barns liv. Barneasylet skulle være et sted hvor barn kunne kontrolleres på nye måter, og samtidig være et tilfluktssted.

For å unngå framtidig fattigdom og tigging var det viktig at barna ble aktivisert på dagtid. Aktiviteter for fattige barn var et annet viktig utgangspunkt for oppretting av barneasyl. Fattige var i en utsatt posisjon, og særlig foreldreløse barn eller barn som foreldrene ikke var i stand til å forsørge selv. For barn i den fattige delen av befolkningen var det mest aktuelt med praktisk kunnskap.

Barneasylene var derfor voksenstyrte institusjoner som var planlagt og utformet for en bestemt gruppe fattige barn, med bestemte praktiske aktiviteter. I asylene fikk barn en innføring i den livsformen som ventet dem som voksne, i arbeidets mentalitet. Det vil si en mentalitet som var både klasse-, tid- og stedbunden.

Hva foregikk i asylene?

Asylet representerte en kulturell forståelse som tilsa at fattige barn skulle formes til å bli framtidige arbeidere og håndverkere. Barnas oppgave var å fylle rollen som arbeidsfolk når de ble voksne. Med lav levealder i befolkningen var det nødvendig å utnytte den arbeidskraften som også barna kunne bidra med.

I asylet lærte barna seg ulike håndverksteknikker. De fikk innsikt i ulike arbeidsprosesser, i arbeidets funksjon og mening. Samtidig forteller vekten på håndverksproduksjonen i barneasylene om hvilke framtidsutsikter som ventet barna.

Tekstilproduksjon

Rodeløkka barneasyl Oslo 1920. Fotograf ukjent/Oslo Museum
Rodeløkka barneasyl Oslo 1920. Fotograf ukjent/Oslo Museum

Asylhverdagen hadde flere parallelle aktiviteter, men det nevenyttige arbeidet var hovedaktiviteten i løpet av dagen. Ulike former for håndarbeid var mest utbredt. Produksjonsmåter innen manufaktur, særlig tekstilproduksjon, ble gjenskapt. I løpet av et år laget barna både bånd, stoffer og klær. De første årsmeldingene fra Byens Asyl i Trondheim forteller at det både ble sydd undertøy, forklær og skjørt, strikket strømper og votter og vevd bånd i metervis. Klærne ble enten gitt bort eller solgt. Asylene ble delvis finansiert gjennom det barna laget. Det ble også spunnet garn og vevd stoffer til klær som senere ble delt ut til de asylbarna som trengte det mest.

Barna skulle aktiviseres og være virksomme i den hensikt at de skulle forberedes til en arbeidshverdag som voksen. Etter mønster fra utenlandske asyler ble det til eksempel opprettet en håndgjerningsskole ved Byens Asyl. I 1848 var 16 jenter knyttet til denne håndverksskolen, og noen av jentene gikk allerede i allmueskolen.

Barna arbeidet med hendene, ikke bare for å få smidige hender, men for ikke å bli sittende uvirksomme. Fattige barn skulle lære de grunnleggende teknikkene innen ulike former for håndarbeid. Slik skulle de forbli aktive familiemedlemmer som bidro til familiens levebrød. Den bærende ideen var hjelp til selvhjelp, altså å hindre at de som voksne ble avhengige av hjelp fra andre.

Undervisning

Byens Asyl i Trondheim var også en skoleforberedende institusjon, i den betydning at asylet hadde formelle læringsaktiviteter som støttet opp under allmueskolens undervisning. Det var en klar forbindelse mellom asylet og allmueskolen. Asylet både supplerte og utvidet allmueskolens grunnopplæring. Formelle læringsaktiviteter skjedde gjennom den omtalte håndarbeidsopplæringen, men det var også undervisning i regning, lesing og skriving.

Fattigdommen skulle bekjempes gjennom skolegang og oppdragelse, det samme var også formålet med allmueskolen. Barneasylene benyttet delvis de samme lærerkreftene som allerede fantes til allmueskolens undervisning.

Sang og lek

Salmer, bønn og bibelhistorie var faste innslag i asylhverdagen. Leken ble løftet fram som en viktig aktivitet fra starten av, og kjennetegnet samværet mellom barn. Leken skulle gjøre barna «muntre, glade og lykkelige» som det het. Eller åpne opp for barnas «iboende moralske vesen», som det også het i de første årlige meldingene fra Byens Asyl. Det heter at leken gikk lystig ute i asylgården, noe som kan tyde på at leken ble oppfattet som viktig for asylets grunnleggere. Eierne av Byens Asyl la dessuten vekt på tidsriktige lekeapparater. I asylgården fantes enkle gynger, vipper og klatrestiger. Likevel er det grunn til å hevde at leken i starten av asylperioden fungerte som et avbrekk fra andre aktiviteter, ikke nødvendigvis som en aktivitet som hadde verdi i kraft av seg selv.

Personalet og foreldrene

Asylene hadde åpent hele dagen, vanligvis fra klokka 8–18 i sommerhalvåret, og fra klokka 9–17 i sommerhalvåret. Barnetallet varierte, fra mellom 150 og 190 i starten av asylperioden i 1830-årene, til reduksjon og færre barn, og i gjennomsnitt 30 barn i en gruppe mot slutten av perioden hundre år senere.

Kvinnene spilte en sentral rolle i 1800-tallets filantropiske bevegelser, og var de som sto bak den daglige virksomheten i barneasylene. Bestyrerinnen var bindeleddet mellom hjemmet og asylet. Kvinnene som ble ledere i asylene, var enten ugifte eller enker, siden det bare var disse kvinnene som hadde mulighet til å ha lønnet arbeid. Det var ikke uvanlig at «pleiemoderen», som hun het i starten, senere bestyrerinnen, arbeidet i asylet hele sitt voksne liv. For kvinnene som tok hånd om barna fra morgen til kveld, var arbeidet nærmest en livsoppgave, fylt med «oppofrelse og takknemlighet» som det gjerne het.

Barna bodde oftest i nærheten av asylet, og det var vanlig at de gikk dit uten følge. For foreldrene var oppholdet gratis. De skrev barna inn ved asylårets start, og deltok ifølge kildene på den årlige juletrefesten. Til daglig var det ikke mye kontakt med personale, siden barna gikk fram og tilbake mellom hjem og institusjon sammen med eldre barn.

Asylperioden tar slutt

Midtbyen barnehage.
Midtbyen barnehage i Trondheim kan føre sine tradisjoner tilbake til Byens Asyl fra 1837.
Midtbyen barnehage.
Av .

Asylene som ble opprettet, omfattet ingen stor del av barnebefolkningen. De ble avviklet i løpet av de første tiår av 1900-tallet. Barneasylene var både sosiale og pedagogiske institusjoner, med systematisk opplæring til videre skolegang, og med kvalifikasjoner for det framtidige arbeidslivet. Asylene dekket opp for det økende behov for ny arbeidskraft, selv om asylbevegelsen ikke ble en stor bevegelse.

På slutten av 1800-tallet ble nye ideer og metoder fra den frøbelske barnehage introdusert i barneasylene. Disse hadde utgangspunkt i barnehagens tyske grunnlegger Friedrich Fröbel (1782–1852). Det frøbelinspirete arbeidet dannet grunnlaget for å legge større vekt på barnas motoriske og intellektuelle utvikling.

På 1930-tallet fikk idéen om barnehager bedre feste i Norge. Det kom nye oppfatninger av barn og barndom, med barnehagens idéer som veiviser. Mange av de tidligere barneasylene ble gjort om til barnehager eller daghjem. Barneasylene og barnekrybbene ble heretter oppfattet som foreldede institusjoner. De ble omorganisert til barnehager eller til småbarnsavdelinger ved daghjem. Flere av institusjonene ble overtatt av det offentlige.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg