astrologi - historikk

Ifølge kristen tradisjon er de hellige tre konger stjernetydere som følger Betlehemsstjernen på vei til Jesu fødested. Mosaikk i Sant'Apollinare Nuovo-kirken i Ravenna i Italia.
De hellige tre konger av /Nina-no. CC BY SA 2.5

Det personlige horoskopet til sultanen Iskandar som hadde makten i Shiraz fra 1409–1414.

Horoskop Wellcome Collection. CC BY 2.0

Astrologi, astrologi går tilbake på urgamle, astralreligiøse former. I vår kulturkrets går astrologien tilbake til den sumerisk-babylonske kulturen, cirka 1800 fvt. i Mesopotamia.

Fra begynnelsen av hadde astrologien religiøs karakter. Fra tårntemplene prøvde de kaldeiske prestene å utforske om stjernenes stilling hadde sammenheng med hendelser på Jorden. Tårnene ble dermed også astronomiske observatorier. Da det makedonske riket ble delt rundt 300 fvt, ble det strid med presteskapet. Mange kaldeiske prester flyktet fra landet, og med dem ble astrologien spredt til Europa, Egypt og India.

Rundt 450 fvt. hadde babylonerne utviklet Dyrekretsen. Det var imidlertid grekerne i hellenistisk tid, som ved å knytte astrologien til et helt nytt verdensbilde og dermed gi den fastere former, bidro med de mest grunnleggende elementene i den moderne vestlige astrologien. Astronomen Ptolemaios samlet den daværende astrologiske kunnskapen i Tetrabiblos, et læreverk som fortsatt regnes blant de viktigste på feltet, og her kan man for første gang lese om de 12 hus, oppstigningspunkter osv.

Astrologien hadde en gullalder i romersk keisertid. Keiser Augustus lot for eksempel Steinbukken, hans eget stjernetegn prege en mynt. Også Tiberius, Caligula og Nero var opptatt av astrologien. Med kristendommens fremvekst møtte astrologien motstand, men likevel vokste den sterkt i makt gjennom middelalderen og inn i nyere tid.

Den hadde et særlig oppsving i renessansen, da den dominerte innen alt høyere sosialt liv. Nostradamus (1503–66) ble for eksempel kalt til det franske hoff og ble livlege for Karl 9. Han hadde en enestående posisjon inntil paven fant at han hadde spådd pavedømmets undergang. Også vitenskapelig orienterte astronomer som Johannes Kepler (1571–1630) stilte horoskop.

Med fremveksten av den moderne vitenskapen på 1600-tallet mistet astrologien sin sterke stilling. Dens påstander om at himmellegemer påvirker det enkelte menneskets liv på Jorden, kom til kort overfor den vitenskapelige metodens krav om påviste årsaksforhold og metodisk etterprøvbarhet. Siste lærestol i astrologi hadde professor Pfaff ved universitetet i Erlangen til 1816.

Astronomi er i dag observasjon av himmelobjekter, og astrologi blir i vitenskapelige sammenhenger latterliggjort som spådomskunst. I 1975 kom 186 ledende vitenskapsmenn, blant dem 19 nobelprisvinnere, sammen og underskrev et manifest som avviser astrologi. I våre dager er det ikke mange vitenskapsmenn som tror på den klassiske astrologis ideer om at bestemte menneskelige egenskaper er knyttet til forskjellige planeter og stjerner.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg