Så vel astronomi som astrologi går tilbake på urgamle, astralreligiøse former. I vår kulturkrets går astrologien tilbake til den sumerisk-babylonske kultur ca. 1800 f.Kr. (se Mesopotamia), hvor den fra først av hadde religiøs karakter. Fra tårntemplene prøvde de kaldeiske prestene å utforske om stjernenes stilling hadde sammenheng med hendelser på Jorden. Tårnene ble dermed også astronomiske observatorier. Da det makedonske riket ble delt ca. 300 f. Kr., ble det snart strid med presteskapet. Mange kaldeiske prester flyktet fra landet, og med dem ble astrologien spredt til Europa, Egypt og India.

Ca. 450 f.Kr hadde babylonerne utviklet Dyrekretsen. Det var imidlertid grekerne i hellenistisk tid, som ved å knytte astrologien til et helt nytt verdensbilde og dermed gi den fastere former, bidrog med de mest grunnleggende elementene i den moderne vestlige astrologien. Astronomen Ptolemaios samlet den daværende astrologiske kunnskapen i Tetrabiblos, et læreverk som fortsatt regnes blant de viktigste på feltet, og her kan man for første gang lese om de 12 hus, oppstigningspunkter osv.

Astrologien hadde en gullalder i romersk keisertid. Keiser Augustus lot f.eks. prege en mynt med Steinbukken, hans eget stjernetegn, på. Også Tiberius, Caligula og Nero var opptatt av astrologien. Med kristendommens fremvekst møtte astrologien motstand, men likevel vokste den sterkt i makt gjennom middelalderen og inn i nyere tid. Den hadde et særlig oppsving i renessansen, da den dominerte innen alt høyere sosialt liv. Nostradamus (1503–66) ble f.eks. kalt til det franske hoff og ble livlege for Karl 9. Han hadde en enestående posisjon inntil paven fant at han hadde spådd pavedømmets undergang. Også vitenskapelig orienterte astronomer som Johannes Kepler (1571–1630) stilte horoskop.

Med fremveksten av den moderne vitenskapen på 1600-tallet mistet astrologien sin sterke stilling. Dens påstander om at himmellegemer influerer på det enkelte menneskets liv på Jorden, kom til kort overfor den vitenskapelige metodens krav om påviste årsaksforhold og metodisk etterprøvbarhet. Siste lærestol i astrologi hadde professor Pfaff ved universitetet i Erlangen til 1816.

Astronomi er i dag observasjon av himmelobjekter, og astrologi blir i vitenskapelige sammenhenger latterliggjort som spådomskunst. I 1975 kom 186 ledende vitenskapsmenn, blant dem 19 nobelprisvinnere, sammen og underskrev et manifest som avviser astrologi. I våre dager er det ikke mange vitenskapsmenn som tror på den klassiske astrologis ideer om at bestemte menneskelige egenskaper er knyttet til forskjellige planeter og stjerner.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.