Rissodelfin, Grampus griseus
Arrdelfin, unge (foran) sammen med voksne dyr.
Rissodelfin, Grampus griseus
Av /Shutterstock.

Arrdelfin er en art av tannhvaler som tilhører delfinfamilien. Den har vid utbredelse i tropiske og tempererte strøk. Typisk for arten er den jevne, rolige måten den svømmer på med en fart på 4–12 km/t. Den kan også svømme fortere (20–25 km/t) om den må, og en sjelden gang iblant kan den også vise leken og akrobatiske adferd med å hoppe gjentatte ganger opp av vannet. Arrdelfinene svømmer ikke med båter.

Faktaboks

Også kjent som
rissodelfin, engelsk: Risso's dolphin
Vitenskapelig navn
Grampus griseus
Beskrevet av
(G. Cuvier, 1812)
Global rødlistestatus
LC – Livskraftig

Arrdelfinene er varmekjære dyr som kun forekommer sporadisk i våre farvann. De kan bli nærmere 4 meter lange og opptil 500 kg tunge, hunnene noe mindre enn hannene. Blekkspruter er artens viktigste mat. Arrdelfinene kan bli nærmere 50 år gamle. Hunnene kan produsere kalv hvert tredje eller hvert fjerde år. Det drives i dag ingen form for kommersiell fangst av arrdelfiner i Nordøst-Atlanteren. Arten er fredet i Norge.

Slekten den hører til, Grampus, inneholder bare denne ene arten, som også kalles rissodelfin.

Beskrivelse

Grampus griseus
Arrdelfinen har fått navnet etter sin arrete kropp
Grampus griseus

Arrdelfinen er en stor delfin med et butt og litt kantet hode og med en høy, smal og halvmåneformet ryggfinne. Fargen varierer mye, fra mørkegrå til nesten helt hvit. Kalvene fødes med en sølvaktig grå skinnfarge. Etter hvert som de vokser til forandrer fargen seg, først til blekgrå og dernest til noe mer brunaktig mørkegrått. Voksne hanner blir gjerne noe lysere med alderen. Bryst og kinn har en stor hvit flekk mens fargen på arten generelt kan beskrives som mer eller mindre jevn, av og til flekkete og alltid sterkt arrete.

Arrene, som har gitt arten det norske navnet, er mest sannsynlig merker etter tennene fra artsfrender og skyldes dyrenes måte å omgås sosialt på. Noen arr kan også stamme fra sugekoppene til blekksprut som delfinene har spist. Arrene vises i mange år og eldre dyr har derfor langt flere arr enn yngre dyr. Arrenes mønster blir unikt for hvert enkelt dyr og kan brukes til identifisering av individer. Sveivene er lange og spisse, og arrdelfinen mangler «nebb».

Arrdelfinene har vanligvis fra 3 til 7 par tenner i underkjeven mens overkjeven mangler tenner. Voksne individer kan bli fra 3.6 til 4 meter lange og veie fra 300 til 500 kg. Hannene blir gjerne noe større enn hunnene, og arten kan bli 45 til 50 år gammel.

Levevis

Arrdelfinene beiter på blekkspruter som enten forekommer et stykke under overflata i de frie vannmassene eller ved bunnen. Akkar er en av artene de beiter på, og mye tyder på at arrdelfinene helst jakter om natta eller i tussmørket på morgen og kveld da byttedyrene trekker oppover i vannsøyla. Blekksprutene slukes hele så tennene har antakelig liten eller ingen funksjon i forbindelse med beiting.

Når arrdelfinene beiter sprer dyrene i flokken seg før de foretar beitedykk som vanligvis varer i 8–12 minutter. Mellom hvert dykk oppholder de seg gjerne i 5–10 minutter ved overflata. Det er observert at de kan gå ned til 800 meters dyp på jakt etter byttedyr.

Arten produserer en rekke plystre- og klikkelyder som er viktig for kommunikasjon mellom dyrene. Klikkelyder benyttes også til ekkolokalisering av byttedyrene. Flere av arrdelfinenes byttedyr produserer lys (bioluminisens) og det antas derfor at artens syn også er viktig i matjakten.

I Nord-Atlanteren vet man lite om hvorvidt arrdelfinene er utsatt for miljøgifter. I Middelhavet er det imidlertid observert at arten kan ha betydelige nivåer i kroppen, og i Japan er det observert både metalldeler og plastrester i magen på arrdelfiner. Ettersom de bruker lyd til kommunikasjon og ekkolokalisering er arrdelfinene antakelig også sårbare overfor undersjøisk støy. I noen områder er det påvist at økoturisme med nærgående hvalsafaribåter kan være en utfordring for arten.

Formering

Hunnene blir kjønnsmodne når de er fra 8–10 år, hannene i 10–12 års alderen. Arrdelfinenes drektighetstid er på rundt 13–14 måneder og de fleste kalver fødes i perioden mars–juli. I brunstperioden parer hver enkelt hunn seg gjerne med flere hanner. Hunnene produserer kalv hvert tredje til fjerde år. Nyfødte kalver er rundt 1.3 m lange og dieperioden varer fra 2 til 3 år.

Strandinger

De fleste strandinger for arrdelfiner omfatter enkeltindivider, kun en massestranding (i Peru) er dokumentert.

Vandringer

I Atlanterhavet foretar ikke arrdelfinene noen utpreget form for vandringer, men holder seg mer eller mindre fast i områder med god tilgang på relevant mat.

Sosial organisering

Arrdelfinene er sosiale flokkdyr som kan forekomme i grupper på 10–30 dyr. Gruppesammensetningen ser ut til å være særlig påvirket av alder og kjønn. Hanner holder gjerne sammen i ganske stabile grupper, mens hunnene grupperer seg sammen i en slags mamma-grupper under sommerens kalvingsperiode. Ungdyr holder seg gjerne i nærheten av gruppa de ble født inn i til de er 6 til 8 år, deretter danner de ungdomsgrupper. I mange områder kan ulike grupper av arrdelfiner holde sammen over lengre tid.

Beiting skjer hovedsakelig om natta, på dagtid kan dyrene forflytte seg, hvile eller de kan tilbringe tiden med lek og sosialisering med artsfrender. Under slik sosialisering har de gjerne et betydelig repertoar av adferd som inkluderer hopping opp av vannet, slag i overflata med hode, sveiver og halefinne, eller de kan rett og slett «stå» loddrett i vannet med hodet godt over overflata.

Når flokker av arrdelfin opptrer sammen med andre blekksprutspisende hvalarter, for eksempel spermhval og grindhval, er det observert at de kan være ganske aggressive mot konkurrentene. Det er også observert at arrdelfiner kan blande seg med andre delfinarter og hybrider som resultat av parring mellom arrdelfin og tumler er observert.

Utbredelse

utbredelse av arrdelfin

Utbredelse av arrdelfin (Grampus griseus). Basert på data fra Den internasjonale naturvernunionen (IUCN Red List, versjon 3, 2017).

utbredelse av arrdelfin

Arrdelfiner liker seg best til havs over de ytre delene av kontinentalsokkelen og ut mot eggakant med dyp fra 400 til 1000 meter i tempererte og tropiske deler av alle verdenshav, både nord og sør for ekvator. De er varmekjære og forekommer i områder med overflatetemperaturer mellom 15° og 25°C. I Nord-Atlanteren forekommer de så langt nord som til Newfoundland (Canada) i vest og til Nordsjøen og kysten av Sør-Norge i øst. De er også vanlige i Middelhavet.

I våre farvann forekommer arten mer sporadisk, den er observert både i Oslofjorden, Trondheimsfjorden og i Nord-Norge. Mulige klimaendringer med økte sjøtemperaturer kan medføre at denne varmekjære arten blir oftere å se hos oss.

Bestand

Arrdelfinen er en av flere hvalarter som blir registrert i regelmessige internasjonale telletokter for småhval som gjennomføres i Nordøst-Atlanteren. Tellinger gjennomført i 2016 viste en samlet bestand på rundt 11 000 dyr i området, med størst tetthet i kystområder i Irland og Skottland. Total bestandsstørrelse på verdensbasis er ikke kjent.

Fangst og bifangst

Det drives ingen form for kommersiell fangst av arrdelfin i Nordøst-Atlanteren i dag, mens arten fremdeles fanges i mindre skala som en viktig matressurs ved Sri Lanka, Taiwan og Japan. På Færøyene har det hendt (for eksempel i 2009 og 2010) at flokker av arrdelfiner er blitt drevet på land og kjøttet brukt på samme måte som man gjør med grindhval. Bifangst av arten i drivgarn og notfiskerier er et problem i noen områder. I Middelhavet tas også noen individer i linefiske, antakelig fordi arten er kjent for å «stjele» av agnet.

Arrdelfinen er i fredet i Norge.

Les mer i Store norske leksikon

Faktaboks

arrdelfin
Grampus griseus
Artsdatabanken-ID
48161
GBIF-ID
5220027

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg