akantus

Den største blomstringen av akantus under 1700-tallet opplevde Gudbrandsdalen. Distriktet hadde mange storbønder som ønsket å smykke kirker og hjem med kunstferdig treskjæring. Gudbrandsdalens mestere var selvlærte treskjærere og snekkere.

To av de mest fremragende treskjærerne var Kristen Listad og Jakob Klukstad. Listad var opprinnelig klokker i Fron. En gang i tidsrommet 1752–1763 laget han deler av innredningen til Sødorp kirke, som korskille, prekestol og altertavle. Dette tidlige akantusarbeidet var i en folkelig barokk stil. Senere laget Listad utstyr til andre kirker, deriblant Kvikne kirke, Kvam kirke og Sør-Fron kirke. Forskjellen sammenlignet med andre treskjærere var at han ledig gikk fra stil til stil. Han begynte med barokk, fortsatte med rokokko og sist nyklassisisme.

Jakob Klukstad var som Listad selvlært. I 1749 laget han en monumental altertavle i Lesja kirke. Den er med skårne figurer og scener fra Kristi liv, omrammet av rikelig skåret akantus. Klukstad dannet skole innen den gudbrandsdalske treskjærerkunsten. En av de første som tok opp hans stil var Eistein Kjørn. Om Kjørn skal Klukstad ha sagt: «Ja, han stal konst fraa meg, som ein skjelm». Det er for eksempel likheter mellom Klukstads arbeider og Kjørns altertavle i Vågå fra 1758.

Det finnes mye bevart materiale med skåret akantus fra 1700- og 1800-tallet. Mangletre og tidligere bankebrett var populære. De tidligste arbeidene er ifølge kunsthistoriker Harry Fett i hovedsak i flat, geometrisk skjæring. På grunn av mangletreets avlange form var man nødt til å presse sammen akantusranken. Derfor har den ikke fått den langstrakte bevegelsen man kan se i større arbeider.

Ellers var det mange andre gjenstander som ble prydet med akantusen, som skap, stoler, skåler og boller.

Økende turisme i Norge under 1800-tallet førte til treskjæring som attåtnæring. Isac Christian Moses var den første som etablerte et kommersielt treskjærerverksted. Han etablerte sitt verksted i Trondheim i 1849. Derfra ble det solgt allehånde ting; tollekniver, ølkrus og skåler som var små og passet turister på reisefot.

I 1850 etablerte Jean Edmund de Coninck treskjærerverksted i Christiania. I 1852 sysselsatte han 18 arbeidere. Akantus var den vanligste dekoren, mens mindre gjenstander ble utstyrt med krillskurd. Tiner og små esker var godt egnet til akantusskjæring. Høyden og det løpende omrisset skapte en god harmonisk form for akantusdekoren.

Ole Olsen Moene utviklet akantusstilen til nye høyder. Han vokste opp i Oppdal i Sør-Trøndelag og ble opplært av sin nabo, treskjærer og rosemaler Sjur Jamtsæter.

Moenes spesialitet var små objekter i skåret akantus. Skjæringen var distinkt med en arkitektonisk sammenholdt form. Han ble tidlig kjent for sin karakteristiske skjæring. I 1877–1878 kjøpte det nylig grunnlagte Kunstindustrimuseet i Oslo 32 arbeider av Moene. Intensjonen var nok å bruke de som læringsmateriale.

Akantus var også vanlig innen gullsmedkunsten fra slutten av 1800-tallet. Den fremste representanten var Henrik Møller i Trondheim som bekymringsfritt blandet det med dragestilen.