argumentatio

Argumentatio er innen retorikk bevisdelen av en tale og det tredje punktet i klassisk taledisposisjon. Tradisjonelt er det her sakens troverdighet etableres.

Faktaboks

etymologi:
latin vise, bevise

Argumentatio er knyttet til bevismiddelet logos, altså de logiske og fornuftsmessige aspektene ved saken. At dette først er det tredje punktet i disposisjonen, skyldes at retoren bør bruke de innledende punktene på å etablere kontakt og fellesforståelse med publikum. Argumenter som bygger på logos blir mer troverdige når man allerede har etablert sterk etos.

Argumentatio kan bestå av en positiv del (confirmatio), der retoren legger frem sine egne argumenter, og en negativ del (refutatio), der retoren angriper motpartens argumenter. Strukturen i det enkelte argument kan variere – man kan for eksempel benytte syllogismer og enthymemer. Begge disse bevisformene tar utgangspunkt i at en generell regel anvendes på et spesielt tilfelle, som når de allmenne bestemmelsene i strafferetten anvendes på spesifikke lovbrudd.

Man kan imidlertid også se argumentasjon som et forsøk på å forankre spesifikke påstander i mer generelle hjemler og belegg. Dette synet er særlig utviklet av Stephen Toulmin, som har formalisert sin argumentasjonsmodell med utgangspunkt i hvordan praktisk argumentasjon foregår.

Eksempel: Vi påstår at Nina er norsk statsborger, og vi belegger påstanden med å vise til at hun er født i Norge. Da kan vi hjemle påstanden med at alle barn som fødes i Norge blir norske statsborgere. En tilsvarende syllogisme ville se ut slik:

I. Alle barn som fødes i Norge blir norske statsborgere.

II. Nina er født i Norge.

= Nina er norsk statsborger.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Tormod Eide: Retorisk leksikon. 1999, Spartacus

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg