Arealavrenning, avrenning fra dyrket mark av vann som inneholder jordpartikler og næringsstoffer som nitrogen og fosfor. Arealavrenning regnes som en av de alvorligste forurensningene fra jordbruket. Avrenning av næringsstoffer fra dyrket mark bidrar til økt planteproduksjon i ferskvann og i sjøen (eutrofiering) og tidvis algeoppblomstring.

Arealavrenningen henger nøye sammen med driftsformene i jordbruket, jordtype og klimavariasjoner. Moderne driftsformer i jordbruket har ført til større avrenning fra dyrket mark enn tidligere. Ved bakkeplanering og lukking av bekker fjernes naturlige hindringer som dalsøkk og kantvegetasjon. Særlig i leirjordsområder gjør planering jorden mer utsatt for vær og vind og bringer mye av undergrunnsjorden opp til overflaten hvor den blir blandet med det gamle matjordslaget. Dette gjør at jorden lettere pakkes sammen av tunge landbruksmaskiner, noe som igjen øker risikoen for overflateavrenning.

Andre faktorer som spiller inn ved avrenning er overgjødsling, gjødsling om høsten og vinteren i stedet for i vekstsesongen og jordarbeiding om høsten.

Siden 1980-årene er det satt i verk flere tiltak for å redusere avrenningen fra jordbruksarealene. Viktige eksempler er overgang fra høstpløying til jordarbeiding om våren i områder utsatt for overflateavrenning, reduksjon i tilførselen av fosfor fra kunstgjødsel, bedre planlegging av gjødsling med krav til spredeareal og spredning av husdyrgjødsel i vekstsesongen i stedet for om vinteren.

Erosjon

 

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.