arbeidsmedisin

For å kunne forebygge sykdommer er det viktig å forstå sammenhengen mellom eksponeringer i arbeidslivet og utvikling av arbeidsrelatert sykdom. Det er også viktig å kjenne til hvordan man kan tilrettelegge arbeidet for at de ansatte ikke skal påføres skade. Dette krever ofte tverrfaglig samarbeid, og arbeidsmedisinere jobber derfor sammen med andre faggrupper, slik som yrkeshygienikere, psykologer, sykepleiere, fysioterapeuter, ingeniører eller andre.

I arbeidsmedisinen brukes kunnskap fra mange områder av medisinen. De vanligste arbeidsrelaterte plagene er smerter og ubehag knyttet til muskel- og skjelettsystemet, samt psykiske plager. Huden og lungene er de viktigste kontaktflatene mellom kjemiske påvirkninger og kroppen, derfor er dermatologi og lungemedisin viktige områder innen arbeidsmedisinen. Når kjemikalier kommer inn i kroppen, vil egenskaper ved kjemikaliene avgjøre hvilken virkning de har, og hvilke organer i kroppen de kan utgjøre en fare for. Kunnskap om toksikologi og epidemiologi bidrar til forståelsen.

Dersom det oppstår flere tilfeller av en uvanlig tilstand i samme arbeidsmiljø, kan dette ha sammenheng med eksponeringer i arbeidssituasjonen, og det kan da være aktuelt å foreta en clusterutredning.

Arbeidsmedisin har vært en egen medisinsk spesialitet siden 1992, og er en sammenslåing av de tidligere spesialitetene yrkesmedisin og bedriftsmedisin. Spesialistutdannelsen forutsetter praksis både fra bedriftshelsetjeneste (BHT) og fra en arbeidsmedisinsk avdeling, enten ved et sykehus eller ved Statens arbeidsmiljøinstitutt (STAMI).

Problemstillinger fra det ytre miljøet, såkalt miljømedisin, er også blitt inkludert i fagfeltet arbeidsmedisin. De fleste arbeidsmedisinske sykehusavdelinger i Norge har derfor også ordet miljømedisin i navnet sitt. Eksempler på miljømedisinske problemstillinger kan være hvordan trafikkstøy eller luftforurensning kan påvirke helsen.

Først i senmiddelalderen begynte europeiske leger å interessere seg for arbeidsmedisin. Noen av de første yrkesmedisinske vitenskapelige arbeidene handler om forholdene for gruvearbeidere. Gruvene var farlige arbeidsplasser der mange arbeidere jobbet tett sammen. Skadebehandling og kirurgi ble gruvelegens viktigste oppgave.

I 1700 utkom De Morbis Artificum Diatriba (Om arbeidernes sykdommer) av den italienske legen Bernardino Ramazzini. I verkene til de tyske filosofene Karl Marx og Friedrich Engels, utgitt på 1800-tallet, finner man systematiske beskrivelser av sammenhengen mellom arbeiderklassens sykdommer og arbeidsforholdene.

Det har vært bedriftsleger lenge i Norge, blant annet tilknyttet gruvene i Kongsberg. Disse drev hovedsakelig med behandling av sykdom og skader. Fabrikklegen Carl Schiøtz ved Freia sjokoladefabrikk var fra 1916 den første som arbeidet aktivt forebyggende, blant annet gjennom yrkeshygieniske tiltak. Fra 1937 fikk Arbeidstilsynet en lege som skulle ta seg av dette området. Fra 1947 startet Arbeidstilsynet et yrkeshygienisk institutt og en yrkesmedisinsk poliklinikk. Yrkeshygienisk Institutt ble skilt ut fra Arbeidstilsynet i 1963 og inngikk sammen med Arbeidsfysiologisk institutt og Arbeidspsykologisk institutt i de nyopprettede Arbeidsforskningsinstituttene som i dag heter Statens arbeidsmiljøinstitutt (STAMI).

• arbeidsmiljø
• arbeidsrelaterte sykdommer
• bedriftshelsetjeneste