Arbeideridrett, en politisk begrunnet idrettsbevegelse som vokste frem i Tyskland fra rundt 1850 som et alternativ til den «borgerlige» idretten, spredte seg på 1900-tallet til de fleste land i Europa og nådde sitt høydepunkt rundt 1930. Det ble stiftet nasjonale forbund i mange land, i Norge Arbeidernes Idrettsforbund(AIF). Internasjonalt ble arbeideridretten organisert i to konkurrerende organisasjoner, som gjenspeilte splittelsen innen arbeiderbevegelsen i en reformistisk og en revolusjonær retning. Den sosialistiske arbeidersportsinternasjonale (SASI), stiftet 1920, fikk tilslutning fra sosialdemokratiske arbeideridrettsforbund, mens Den røde sportsinternasjonale (RSI), stiftet 1921 i Moskva, fikk tilslutning av organisasjoner som ville bruke idretten i klassekampen, bl.a. AIF.

Opprinnelig var det en utbredt motstand mot konkurranseidrett innen arbeideridretten, men som en motvekt til de olympiske leker, arrangerte SASI såkalte arbeiderolympiader tre ganger (1925, 1931, 1937). RSI på sin side holdt sine første og eneste spartakiader 1928, for vinteridrett i Oslo og for sommeridrett i Moskva. Slike spartakiader fortsatte i de kommunistiske land etter den annen verdenskrig. I midten av 1930-årene ble striden mellom de to organisasjonene nedtonet for å stå samlet mot fremveksten av fascisme og nazisme, men med den annen verdenskrig ble begge forbund oppløst.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.