Arbeiderdiktning, diktning om, av eller for arbeidere. Oftest er arbeiderdiktning ikke et enten–eller, men et både og blant disse alternativene, for ikke sjelden skriver «borgerlige» forfattere skjønnlitteratur som må kalles arbeiderdiktning, f.eks. Amalie Skram: Madame Høiers leiefolk og Nils Collett Vogt: Første maidagssang. Den snevreste definisjonen avgrenser arbeiderdiktning til kun den litteraturen som er oppstått i arbeidernes eget miljø. Arbeider betyr i gjengs språkbruk oftest fabrikkarbeider, altså et produkt av den industrielle revolusjonen på 1700- og 1800-tallet.

Før vi fikk en organisert arbeiderklasse med bevisste politiske mål, hadde vi nok hatt spredte tilløp til «arbeiderdiktning» her i landet, men helst av filantropisk karakter. Henrik Wergeland skrev både om og for arbeidere, men ovenfra, belærende, ut fra overbevisningen om det nødvendige i reformer for «arbeidsklassen». Arbeiderdiktning i egenskap av sosial kampdiktning oppstod først da arbeiderne selv begynte å skrive. Begrepet er altså relativt nytt. Også 1880-årenes forfattere var, med all sin levende opptatthet av samfunnsforholdene, som «borgerlige» henvist til å skildre arbeidere utenfra.

I Jonas Lies roman Livsslaven (1883) finner vi de første skildringer av et fabrikkmiljø i norsk, kanskje i nordisk litteratur. Per Sivles roman Streik (1891) må også nevnes. Med Heis oss et rødt, et flammende flagg foregriper han Rudolf Nilsens og Arnulf Øverlands sosialistiske kampsanger. I Tante Ulrikke (1884) lar den radikale borgerlige forfatter Gunnar Heiberg hovedpersonen uttrykke en nesten religiøs lengsel etter sosial rettferdighet med slike ord: «... retfærdighet, roper førerne. Retfærdighet, retfærdighet, toner det som en sang over hele hæren – og de faar, de tar retfærdighet.» Om dette skriver Kristofer Kristofersen i Paa Forpost (1892), som – selvopplevd – skildrer arbeiderbevegelsen av 1873. Men det er Bjørnson som i Over ævne II (1895) på konkret grunnlag tar kampen opp mot det kapitalistiske systems virkninger under industrialismens første faser i Norge.

Først på 1900-tallet fremstår arbeiderdiktere som selv er eller har vært arbeidere. Det gjelder de to betydeligste av dem alle: Kristofer Uppdal og Johan Falkberget. Den siste har først og fremst et historisk perspektiv på stoffet. Han går ikke av veien for det zolask grelle, men er innerst inne en udrepelig romantiker og heltedyrker. Også Kristofer Uppdals store prosaverk Dansen gjenom skuggeheimen (1910–24) er heltediktning og religiøst i sin kjerne. Det er ikke industriarbeideren Uppdal skriver om, men anleggs- og gruvearbeideren, rallaren. Ut fra den erfaring han selv vant i slikt arbeid i grunnleggende ungdoms- og manndomsår, er hans 10-binds roman om arbeiderbevegelsen blitt til. Det merkeligste er kanskje at Uppdal, som selv spilte en rolle som organisasjonsmann omkring 1910, ser arbeideren som individ, en som høyner seg fra massen, ikke en som utmerker seg ved lojalt å gå inn i den og tjene fellesskapstanken. Innenfor syklusens vide ramme gir Uppdal i Fjellskjeringa (1924) det rikest fasetterte bilde av arbeideren, både som enkeltperson og som type.

Marius Braatt med novellesamlingen Fra dybet (1908) hører til de «unge døde» i norsk arbeiderdiktning. Mange av de yngre norske arbeiderdiktere går i Johan Falkbergets spor, uten derfor å nå opp til forbildet. Her skal nevnes Ingvald Svinsaas med I skyggen av et tårn (1949), Olav Berkaak med Det ædle malm (1956), Hans Selmer Edh med trilogien om rallarne: Farende folk, La veien gå og Tross (1954–56) og Bjørn Rongen med eposet om Bergensbanens tilblivelse (1956–58). Med Oskar Braaten får fabrikkarbeideren sin dikter, og ikke minst har «fabrikkjentene» en varm og utrettelig talsmann i ham. Han kjenner miljøet omkring Hjula Veveri og Gassverket til bunns, og skildringen får et preg av ekthet som virker sterkere enn retorikk og propagandistiske effekter. Oskar Braaten, som ikke var noen kampdikter, fikk av og til hard medfart av arbeiderbevegelsens teoretikere, som mistenkte ham for å se med skepsis på alle former for politisk organisasjon.

Kåre Holt er vel den av våre nyere romanforfattere som med mest talent har engasjert seg som arbeiderdikter. Han skrev i 1956 Det stolte nederlag om thranitterbevegelsen, som også en dikter så fjernt fra Holt som Ingeborg Møller har vært opptatt av (En av de første, 1936). Fortsettelsen av Holts roman, Storm under morgenstjerne, kom i 1958. Med Opprørere ved havet (1960) vant han førstepremien i en konkurranse om den beste roman fra norsk arbeidsliv. Sigurd Evensmos trilogi om Karl Martin er særlig beskjeftiget med arbeiderbevegelsens problemer i mellomkrigstiden. Trofast mot partiet og forfatter av til dels rendyrket og programmatisk arbeiderdiktning er Ingeborg Refling Hagen. Selv en forfatter fra et helt annet miljø som Nini Roll Anker, må sies å ha bidratt til sjangeren med romanen Den som henger i en tråd (1935), som skildrer tilværelsen for noen konfeksjonssyersker før organisasjonstanken var modnet. Stein Balstad har bl.a. skrevet om skogsarbeidernes kår. Nils Johan Rud kan kalles «proletarskildrer» i noen av sine første bøker. Både Tor Jonsson og Alf Prøysen har skrevet om gårdsarbeiderproletariatet. Den første med bitter ironi, den siste med overbærende humor. Av norske arbeiderromaner etter den annen verdenskrig, kan nevnes Mennesker underveis (1946) av Johan Simensen og Av jord er du kommet (1952) av Solveig Haugan.

I lyrikken ferdedes Rudolf Nilsen i de samme strøk som Oskar Braaten. Rudolf Nilsen var uten sans for noe proletært Idyllia: han er klassebevisst, revolusjonær. Med ham får Norge sin første betydelige arbeiderlyriker. Men Thorleif Auerdahl med Ørneland (1920), en snart legendarisk diktsamling, må ikke glemmes. Som Rudolf Nilsen tilhører han arbeiderdiktningens «unge døde» her i landet. Arne Paasche Aasen fremstod som Rudolf Nilsens læresvenn da han i 1921 debuterte med en diktsamling, karakteristisk nok kalt Sigd og hammer. Hans dikt er ofte for propagandistisk tydelige til å oppnå forgjengerens slagkraft, men han er alltid beredt til å tjene bevegelsen og partiet. Betydeligere må Nordahl Grieg kalles, også som lyriker. Som «arbeiderdikter» drives han likevel mer av sin sosiale patos enn av sin samhørighet med arbeiderbevegelsen og dens organisasjoner. I dramaet Nederlaget (1937) knytter han forbindelsen tilbake til Pariserkommunen i 1871. En fremskutt plass i norsk arbeiderdiktning inntar Arnulf Øverland. Den røde front fra 1937 er ren programmatisk lyrikk. Men heller ikke Øverland kan sies å ha brede kontakter til arbeiderne. Sigurd Bodvars diktsamlinger om den arbeidsløses tragedie bør også nevnes i denne sammenheng. Av nyere lyrikere er først og fremst Hans Børli en arbeiderdikter. En av 1960-årenes lyriske debutanter, Harald Ericsson, uttrykker i Hendenes hærskarer (1963) en sunn yrkesstolthet nettopp som fabrikkarbeider.

Mot slutten av 1960-årene stod en hel gruppe forfattere frem med et erklært program om å skrive litteratur for folket. Den såkalte «ml-litteraturen», skrevet av forfattere med tilknytning til eller sympati med partiet AKP(m-l), omfatter en rekke bøker som må karakteriseres som arbeiderdiktning. Noen av dem er programmatiske og propagandistiske, men flertallet av bøkene går langt utover grensene for «partilitteraturen». Tor Obrestads Sauda! Streik! (1972), Dag Solstads 25. september-plassen (1974), Toril Brekkes Jenny har fått sparken (1976), Jon Michelets action-pregede spenningsromaner, Edvard Hoems Anna Lena (1971), Kjartan Fløgstads Dalen Portland (1977) og mange andre av 1970-årenes mest kjente bøker kan alle beskrives som arbeiderlitteratur i tema- og miljøvalg. Det gjelder også for en rekke diktsamlinger, bl.a. av Stig Holmås og Arvid T. Lie. Med Solstads Gymnaslærer Pedersen (1982), Obrestads Ein gong må du seie adjø (1981) og Hoems uavsluttede romanserie Gi meg de brennende hjerter (2 bd., 1978–80) synes denne arbeiderdiktningen å ha kommet til en slutt, selv om arbeiderklassens kår, solidaritetskrav, arbeidsprosesser og -miljø alltid vil komme til å være med i norsk litteratur.

I Frankrike var Émile Zola en banebryter for den sosiale dokumentardiktning og naturalismens fremste representant. Han ble vekkeren for en lang rekke forfattere som så det som sin første plikt å fortelle om de misforhold industrialismen hadde avfødt i samfunnet (Germinal, 1885, om gruvearbeidernes liv). Men også Victor Hugos store roman, Les Misérables (1862), hører som sosial diktning hjemme i denne sammenheng. Likeså enkelte av Charles Dickens' romaner, og i Tyskland Gerhart Hauptmanns drama Die Weber (1892).

I Sverige var det særlig i 1930-årene en meget rik arbeiderdiktning med navn som Harry Martinson, Moa Martinson, Rudolf Värnlund, Vilhelm Moberg, Jan Fridegård, Ivar Lo-Johansson o.a. Av danske arbeiderdiktere kan man nevne Jeppe Aakjær, Martin Andersen Nexø, Knuth Becker, Hans Kirk. I Sovjetunionen, hvor arbeiderdiktningen hadde en viktig plass, er det især Maksim Gorkij som har vært den store inspirator for våre egne sosialistiske forfattere. Andre arbeiderdiktere som er meget lest også her og som har øvd større eller mindre innflytelse, er Jack London (Jernhælen, 1907) og en annen amerikaner: Upton Sinclair, kanskje den mest aggressive av alle. To viktige tyske navn er Johannes R. Becher og Bertolt Brecht. For norsk arbeiderdiktning har de betydd mindre.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.